Verdens farligste arbeidsplass

Det kalde støvet fra det dødelige snøskredet på Mount Everest har lagt seg over oss alle. Vi kan ikke føle annet enn sorg, smerte og medfølelse med familiene til de modige unge mennene som ga sine liv for – ja, unnskyld meg, men: for hva?

For nasjonens ære, som i en krig? For æren til spenningssøkende utlendinger som har hatt verdens høyeste fjell som lekeplass i over et århundre? Eller bare for den daglige plikten som påligger alle, til å forsørge oss selv og familiene våre?

Sett fra utsiden, som tidligere insider på klatreekspedisjoner i Himalaya, virker det på meg som om vi alle glemmer denne siste dimensjonen. Mount Everest, Chomolungma, Sagarmatha: Uansett hva vi ydmykt kaller henne, så er hun stor for oss alle. Som et fjell. Som Moder Jord. Som et symbol på både religiøs og verdslig makt.

For sherpaene, de viktigste som berører sjelen hennes, er hun fremdeles en enormt virkningsfull kraft i deres liv, men nå først og fremst som deres viktigste og den farligste arbeidsplassen i verden.

Etter det tragiske snøraset 18. april er det fristende å lage nye regler og reguleringer. Men jeg er redd for at det ikke vil hjelpe hvis vi først erkjenner nødvendigheten av å snu Everest-pyramiden opp-ned, og setter sherpaene og de andre lokale aktørene på toppen. Ikke som «de ekte heltene», men som vanlige arbeidere som har de samme rettighetene som andre arbeidere.

Måten sherpaene behandles på er – med få unntak – som måten eiere behandlet ansatte i de første årene etter Den industrielle revolusjonen: All innsats og energi er til eiernes fordel, ikke de ansattes. Noen sammenligner dem også med de første dypvannsdykkerne i Nordsjøen på begynnelsen av 1970-tallet.

Har jeg noen gang sett en ekspedisjonsleder – meg selv inkludert – som har tatt en beslutning som ikke kun var til ekspedisjonens fordel? En ekspedisjonsleder som gir bonuser for noe som helst annet enn flere kilo båret opp i høyden, flere faste tau satt opp og flere ekspedisjonsmedlemmer hjulpet til å legge enda flere høydemeter under sine føtter? En ekspedisjonsleder som belønner en sherpa for å si: «Beklager, sir, men vi kan ikke gå opp nå. Jeg har fornemmelsen av at vi alle sammen kan komme til å dø»?

Vi utlendinger sitter på toppen av Maslows behovspyramide. Dette blir klart på klatreekspedisjoner. Vi ønsker å realisere våre egne, egoistiske mål om selvrealisering på toppen av pyramiden: «been there, done that». Sherpaene er i den motsatte situasjonen: De er på bunnen og kjemper for sitt daglige brød.

Disse to utgangspunktene er mer forskjellige enn vi tror. Vi kommer fra demokratiske land – noen med store bistandsbudsjetter i kofferten – og liker å se oss selv som likestilt alle andre mennesker. Det er uproblematisk, helt til jeg begynner å tro at min sherpavenn, som befinner seg i den motsatte posisjonen, ser på meg som en likeverdig bror. Enten han vil det eller ei er avstanden mellom våre plasser på behovspyramiden være for stor.

Det er derfor sherpaene er villige til å risikere mer: De gjør det for sine barn og koner. Det er derfor en sherpa sier «ja» når han vil si «nei». Hans posisjon er ufri av natur – enten vi liker det eller ikke. Kun noen få bryter ut av dette behovsfengslet og går tilbake til sine lokalsamfunn eller starter annen virksomhet.

Mine nærmeste sherpavenner gjennom 20 år innrømmer selv dette når vi snakker sammen som mennesker og brødre. De sier: «Vi er alltid redde på ekspedisjoner, men vi har ikke noe valg om vi skal være i stand til å gi barna våre bedre muligheter, så de slipper å sette seg selv i fare slik vi gjør.»

Mange eldre klatrere snakker om å vende tilbake til de gamle dagene når en eller to ekspedisjoner hadde fjellet for seg selv. Dette er villedende. Allerede på den andre britiske Everestekspedisjonen i 1922 mistet George Mallory og hans kompani syv sherpaer i et snøras nedenfor Nordskaret. 

Løsningen for å trygge hverdagen til sherpaene ligger i å innse hva Everest har blitt, og kommer til å være: En vanlig, viktig og farlig arbeidsplass. Å organisere alt i lys av sikkerhet, etablere gode systemer og skape bedre bedømmelse av risiko vil være lett. Det trengs ikke mange nye regler og reguleringer, det viktigste vil være et effektivt system for ansvar, sanksjoner og bedre forsikringsordninger.

I 1994 ledet jeg en ekspedisjon til Vestryggen av Mount Everest. Den endte med at en sherpa ble drept i en snøskred. Fem andre sherpaer og tre nordmenn overlevde. Jeg er sikker på at ekspedisjonslederne som nå er i samme desperate, skyldbetyngete posisjon som jeg var den gangen vil være best egnet til å bidra til en ny og bedre virkelighet for sherpaene på denne høye, risikofylte arbeidsplassen.

For alle andre vil Mount Everest alltid være en av de mest utfordrende attraksjoner i verden. Det er ingen lett vei til toppen for de av oss som ikke ble født under Chomolungmas vinder. Men å vite at de som næres av hennes bryst er tryggere og lever bedre kan umulig ødelegge den vidunderlige følelsen det er å gjøre det umulige mulig ved å nå toppen av verdens høyeste fjell.