De farlige fjellene
Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.
Nok en gang blåses det liv i den gamle debatten om det er forsvarlig å drive og stimulere risikosport. Den startet med de første klatreulykkene i Trollveggen på 1970-tallet, gikk via basehopperulykkene de neste tiår, og har nå kommet til Himalaya-ekspedisjoner med en ny vri: nå er det sponsorene som får gjennomgå.
Man spør om hvilket ansvar de har. Det er enkelt: De er selvsagt medansvarlige. De identifiserer seg med utøvernes verdier og vil lære av deres erfaringer, enten de skal til fjells eller til OL. Som premie får de sin del av suksessen – eller av nederlaget og sorgen.
Så langt hersker det neppe stor uenighet. Men så kommer NHH-professor Alexander Cappelen med følgende postulat: – Noe er for farlig til at det er forsvarlig å sponse. På K2 er risikoen for død og ulykker rett og slett for høy, selv for de mest rutinerte og best trente klatrerne. Han understreker at klatrerne representerer noen fine verdier, som utforskertrang og grensesprenging. – Men jeg tror vi har sett oss blinde på disse fine dimensjonene og ikke oppdaget den underliggende realiteten, nemlig at dette er en form for russisk rullett, sier han.
Fjellklatring oppleves som mer risikabelt enn mange andre aktiviteter fordi konsekvensene av små feiltrinn kan bli større enn på flatmark. Det skyldes tyngdekraften. Jo høyere og brattere et fjell er, jo flere sjanser er det for å komme opp i farlige situasjoner. Mye av mestringsgleden i klatring ligger nettopp i å håndtere krevende forhold på en trygg måte. Det gir mange overføringsverdier til livet for øvrig.
For de fleste aktive klatrere øker evnen til å mestre risiko proporsjonalt med trangen til nye utfordringer. Økt objektiv risiko er dermed ikke ensbetydende med at foretaket nødvendigvis blir farligere for utøverne, selv om det ser slik ut, særlig når noen har uflaks.
De som setter seg inn i sommerens ulykke på K2, vil se at de norske klatrerne var fullt på høyde med situasjonen, selv om de var lovlig seint på toppen. Så var det dessverre en av dem som i noen sekunder var på feil sted til feil tid, og fikk et isras over seg. Det gikk like fort som en møteulykke i trafikken, eller et vådeskudd under høstjakta.
I professor Cappelens framstilling, blir dette russisk rullett som ansvarlige bedrifter bør holde seg for gode til å støtte. SAS vil ikke ha logoen sin på nedfalne fjellklatrere. Neppe overraskende for et selskap som har malt over logoen på sine egne nedfalne fly i forsøk på å berge selskapets omdømme. Aftenpostens sjefredaktør sluker professorens premisser rått, og angrer på at de støttet den første norske K2-ekspedisjonen i 2005.
Hvor farlig er det å klatre på de høyeste fjellene i verden? Det er vanlig å beregne et fjells risiko ut fra to statistikker som settes opp mot hverandre: Toppstatistikken og dødsstatistikken. På K2 har 299 mennesker nådd toppen, og 77 har omkommet. På Everest er tallene henholdsvis ca 3300 og 220.
Tall er morsomme å leke med. Men ofte går det galt, som når Everest-bestiger Randi Skaug sier: ”Det (K2) er den ultimate utfordringen. Men reiser fire, kommer tre hjem. Så brutalt er det, og så høy er den objektive risikoen.” Ut fra dette resonnementet dør altså 25 prosent av alle klatrere som prøver seg på K2.
Joda, dette er på linje med russisk rullett. Men sannheten er at bare 10 prosent av klatrerne på K2 når helt til topps. Tallet som de 77 omkomne da skal regnes i forhold til, er ikke 299, men 2990. Det innebærer en dødsrisiko på 2,5 prosent, noe som selvsagt er høyt sammenlignet med andre aktiviteter. På Everest er tilsvarende tall 2,2 prosent fordi suksessraten der er tre ganger så høy.
Det er altså statistisk sett 97,5 prosent sjanse for å overleve en ekspedisjon til K2, og 97,8 prosent sjanse for å komme hjem igjen fra Everest. For mennesker som er vant til å håndtere høy risiko, oppleves dette som ganske gode odds, særlig tatt i betraktning av at det representerer gjennomsnittstall, og at erfarne og godt trente klatrere har atskillig høyere sjanse til å greie seg.
Selv har jeg hatt gleden av å samarbeide med mange sponsorer, både i med- og motgang. Risiko har alltid vært en del av diskusjonen, men da med utgangspunkt i reelle forhold. Mange bedrifter opplever at de må ta noen sjanser for å nå nye mål. Å samarbeide med mennesker som har drevet det til det ekstreme, er ikke gambling, men læring. Det er det heldigvis noen som har skjønt.