TORDENSKIOLDS SOLDATER

Krisene som har forfulgt politiet de siste fire-fem årene, skyldes strategiske feilvurderinger som ble gjort på midten av 1990-tallet da blant annet den store politireformen ble planlagt. Når ser det ut til at politiledelsen ønsker å gå i den samme fella – igjen

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Først ble det alminnelige politiarbeidet med synlig politi i gatene og på andre offentlige steder, omgjort til såkalt ”problemorientert politiarbeid”. Det innebar at politiet skulle konsentrere innsatsen mot potensielt kriminelle miljøer, i stedet for å bevege seg og skape trygghet blant folk flest.

Som en konsekvens av dette ble også det forebyggende arbeidet blant barn og unge trappet betydelig ned, og delvis omdefinert til at ”alt politiarbeid er forebyggende”. En skulle nå være overbevist om at etterforskning, oppklaring og straff for allerede begåtte kriminelle handlinger, hadde omtrent den samme forebyggende effekt som om politiet var til stede for å forhindre at de kriminelle handlingene fant sted.

Med disse to strategiske grepene trodde en at det var mulig å greie seg med lavere bemanning. Dermed ble inntaket av studenter til Politihøgskolen i 1998 nesten halvert, fra 432 til 240 elever. Samtidig var det noen som kom på at om en i tillegg reduserte antall politidistrikter fra 54 til 27, ville en høste ytterligere gevinster. Det var jo så mange dobbeltfunksjoner som stjal årsverk, at om en slo sammen to og to distrikter, så ville en kunne frigjøre minst 400-500 stillinger.

Imens undret publikum seg på hvor det ble av konstablene som jevnlig patruljerte nabolaget og visste ganske mye om hva som foregikk av både lovlige og ulovlige aktiviteter. Noen politimestere tillot seg også å lure på det. De ble plassert på hvert sitt kontor i det nyopprettede Politidirektoratet. Der fikk de i oppgave å utrede et eller annet som kunne underbygge at politimesterne som fikk beholde stillingene sine, forble i stand til å holde på det som ble det moderne norske politiets best bevarte hemmelighet:

Det er nesten ingen på jobb når det virkelig trengs! 

De problemorienterte politifolkene er i virkeligheten Tordenskiolds soldater. De skal være over alt, på samme tid. Altså er de like mye ingen andre steder.

Det politimesterne skulle si utad, var at en hadde full kontroll, og at alt var prioritert. En drev jo problemorientert politiarbeid. Som da det ble bestemt at Utrykningspolitiet (UP) i august 2009 skulle avgi 60-70 årsverk til å fange tyveribander fra Øst-Europa, og UP i november samme år skulle øke antall fartskontroller og intensivere jakten på råkjørere som da hadde forårsaket en rekke stygge trafikkulykker – uten å bli tilført et eneste ekstra årsverk!

Helt til 2007 klamret Justisdepartementet og Politidirektoratet seg til håpet om at politireformen skulle gi gevinster. Da kom evalueringen. Den var drepende: «Reformen har hatt en positiv effekt når det gjelder kostnadseffektivitet og bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Reformen har imidlertid hatt liten eller ingen effekt på forebyggende arbeid, bekjempelse av kriminalitet som rammer folk flest og politiets publikumsorientering.»

I virkeligheten frigjorde ikke politireformen et eneste operativt årsverk, snarere tvert i mot. Trolig begynte det da å gå opp for både justisminister og politiledelse at situasjonen var kritisk. I statsbudsjettet for 2008 sto det: «Bevilgningen til Politihøgskolen foreslås økt med 12,7 mill. kr, slik at det rekordhøye opptaket på 432 studenter kan videreføres i 2008. Dette er avgjørende for å sikre tilstrekkelig tilgang på fagutdannet personell.» ”Det rekordhøye opptaket” var det samme nivået som var fram til 1998.

Først i 2008 kom det en grundig analyse av bemanningssituasjonen. Da konkluderte en med at det trengtes 3700 nye årsverk i politiet fram til 2020, og at inntaket ved Politihøgskolen måtte økes til 552 studenter. Men heller ikke det var nok. Først i 2011 ble anslaget justert opp til 720, det samme som mange av de kontoriserte politimesterne for lengst hadde regnet seg fram til. Problemet er bare at budsjettene til det enkelte politidistrikt ikke har fulgt med. Derfor utdannes flinke politiaspiranter fremdeles til arbeidsledighet eller jobb i private vaktselskaper.

Når politimestrene får sin årlige evaluering av Politidirektoratet, får de godkjent (grønn farge) om de har nådd målene de har satt opp i virksomhetsplanen sin. Evalueringen måler hovedsakelig antall timeverk og saksbehandlingstider i forhold til antatt behov for innsats. Om kriminalitetsbildet endrer seg i løpet av året, og en politimester for eksempel avgir mannskaper til et annet politidistrikt, blir det minus (rød farge) i boka.

På politiets budsjett for 2010 var bare 18 av 1300 millioner kroner avsatt til spesielle samordningstiltak. Av dette følger naturligvis til dårlig samhandling. En får sørge for seg selv og sine egne, og greie seg som best en kan. Selv politimestre er pavlovske, om ikke annet så på vegne av sine ansatte. De prioriterer selvsagt det de blir belønnet for. Alternativet er et kontor i Politidirektoratet.

Så sent som i Stortingsmelding 7 for 2010-2011 var det ennå ikke utviklet målekriterier for å oppklare forbrytelser på tvers av politidistriktene. Det står:

«Det blir i dette langsiktige perspektivet viktig å utvikle målekriterier som stimulerer og gir incentiver til analyse-, etterretningsarbeid og forebyggende tiltak mot den organiserte kriminaliteten.»

Ut fra dette er det ikke rart at politimester Olav Sønderland som ledet politiets gransking av seg selv etter den sørgelige politiinnsatsen den 22. juli 2011, konkluderte med at «politiets aksjoner i Oslo og på Utøya 22. juli var i tråd med gjeldende prinsipper, plikter og retningslinjer.»

Med dette systemet får ikke politidistriktene trening i samhandling, heller ikke når det gjelder å utnytte spesialstyrker, som for eksempel Politiets beredskapstropp, en av verdens mest kompetente antiterrorpolitistyrker. Under dårlig ledelse og organisering blir selv de beste satt sjakk matt. Hjelpemidlene, som for eksempel IKT- og sambandssystemer, blir deretter.

            I lys av dette er det forstemmende å registrere at ledelsen i politiet nå tar til orde for en ny politireform, med sammenslåing av enda flere politidistrikter og færre og større operasjonssentraler. Det vil i praksis øke den innbyrdes avstanden innen politiets egne rekker ytterligere, for ikke å snakke om avstanden til folk flest.

Noen tror fremdeles at det går an å organisere seg bort fra problemer, slik som i helsevesenet. Hvorfor ikke heller søke svar på det enkleste av alle spørsmål:

Hvem og hva er vi egentlig til for?

Jon Gangdal, er forfatter, foredragsholder og tidligere informasjonssjef i Oslo-politiet.

Share This