Uansvarlig av sikkerhetsansvarlig
Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.
Den erfarne fjellklatreren Stein Tronstad er sikkerhetsansvarlig i Norges klatreforbund. Det er han fordi han kan mye om sikkerhet under alminnelig fjellklatring. I mange år har han gjennomført tallrike analyser og gitt pedagogiske beskrivelser av ulykkesforløp og -årsaker. Det har tilført det norske klatremiljøet mye verdifull kunnskap, og har utvilsomt bidratt til å gjøre fjellklatring sikrere i Norge.
Nettopp derfor blir det alvorlig når han kortslutter fullstendig i sin analyse av Jarle Trås ekspedisjon til Mount Everest våren 2009.
Når vi nå endelig har fått Trås egen fortelling om sin opplevelse av redselsdøgnene på verdens høyeste fjell – prisverdig åpent, ærlig og selvkritisk skildret av Trå selv – blir det jo fastslått at han ble offer for alle de farligste omstendighetene som kan ramme en klatrer over 8000 meter.
Det bekrefter mitt syn på at Trås store bragd er at han overlevde, ikke at han ga seg i kast med sitt halsbrekkende prosjekt: Everest åleine – utan oksygen.
For Trå selv framsto det som skjedde, åpenbart som en ny erfaring. Det kostet ham dyrt, og jeg har stor beundring for at han står på videre. At det ser ut til å framstå som like nytt – og til og med nyttig – for Norges klatreforbunds sikkerhetsansvarlige, er derimot ganske skremmende. Til VG sier Stein Tronstad om Trås prosjekt:
– Jeg er ikke kritisk til at han dro. Det er legitimt å prøve. Han hadde gjort grundige forberedelser, og har en fysisk kapasitet som overgår de fleste. Noen må være villige til å gjøre erfaringer for at andre skal kunne lære.
Slik legitimerer klatreforbundets fremste talsmann for sikkerhet dermed et av de dristigste norske klatreprosjekter i Himalaya noensinne. Det hadde kanskje vært greit om det hadde kommet noen ny alminnelig læring ut av Trås ekspedisjon, eller om han hadde sprengt noen nye grenser. Problemet er at det ikke gjør noen av delene.
Tronstad kunne like gjerne sagt at det er ålreit at noen stadig klatrer vanskelige ruter uten tau og sikringsmidler, faller ned og slår seg hjel, så vi stadig blir minnet om at det er lurt å tenke på sikkerheten.
Hva som skjer med mennesker når oksygenmangelen blir prekær og den ekstreme kulda kommer snikende, har vært viden kjent i klatreverdenen helt siden britene startet sine desperate forsøk på ”å erobre den tredje pol” på 1920-tallet, etter at de hadde tapt kampen om både Nordpolen og Sydpolen.
Siden har Himalayas klatrehistorie vært spekket av fortellinger om mennesker som i større og mindre grad har lidd Trås skjebne. Og det har vært den samme historien hver gang: Sviktende dømmekraft, tiltakende ufølsomhet for faresignaler, forfrysninger, hjerneødem og/eller lungeødem og deretter døden – eller mirakuløs overlevelse med store skader.
På seks av mine åtte ekspedisjoner til fjell over 8000 meter har jeg opplevd at vi måtte iverksette redningsoperasjoner og/eller gi livreddende førstehjelp til klatrere på andre ekspedisjoner. Samtlige som trengte hjelp, hadde valgt å klatre uten oksygen.
Det ga ingen ny læring det heller, bare stadig den samme bekreftelsen på det alle med litt peiling på risikoaktiviteter allerede vet: Når du ikke lenger kjenner frykt, og ikke benytter deg av det som finnes av hjelpemidler for å redusere risikoen, øker sjansen for å forulykke.
Til nå har mer enn 3600 mennesker vært på toppen av Mount Everest. Omtrent tre ganger så mange har forsøkt – uten å lykkes. Over 300 har omkommet. Det gir en statistisk sjanse for å overleve en Everest-ekspedisjon på ca 98 prosent. Prøver du uten oksygen, reduseres denne sjansen til ca 91 prosent. (Spiller du russisk rullett med revolver, er sjansen for å overleve ca 84 prosent.)
At enkeltpersoner kan være villige til å løpe en høyere risiko enn nødvendig for sin personlige tilfredsstillelses skyld, skal jeg ikke si noe mer om i denne omgang – siden alle vet at jeg selv sitter i glasshus med en tragisk og flere risikable ekspedisjoner til Himalaya bak meg.
Men at det å ta størst mulig risiko støttes av en som er sikkerhetsansvarlig for norsk klatring, finner jeg høyst uansvarlig. Det har en signaleffekt langt ut over kretsen av spesielt interesserte, og bør få både Tronstad og hans oppdragsgiver til å tenke seg om en gang til.