Mental trening – ikke for alle
Hva gjør du når du har meldt deg på et krevende kurs i mental trening som skal gå over et år, og oppdager at du faktisk ikke får noe ut av det? Kaster du inn håndkleet? Eller allierer du deg med andre deltakere og forsøker å finne så store mangler ved resten av kurset, at du til slutt tror at du kan slippe å betale?
Det er kjernen i en dom fra Oslo tingrett som nylig ble omtalt i Dagens Næringsliv. Mental trener Stein Kvalheim hadde gått til sak mot åtte kursdeltakere som nektet å betale det de skyldte for et kurs som de mente ikke svarte til forventingene. De krevde også å få tilbake alle pengene som de allerede hadde betalt.
Dommen fastslår at bestemmelsene om angrerett ikke gjaldt i denne saken. Men deltakerne fikk delvis medhold i at de hadde fått så lite ut av kurset, at retten mente det var riktig å halvere kursavgiften. Under rettsaken sa en av de saksøkte ifølge DN:
– Jeg satt og lurte på om jeg var dum. Jeg følte meg helt fjern for jeg skjønte ikke hva som sto i kursmateriellet. Det var rett og slett for vanskelig for meg.
Jeg gikk selv på kurs i mental trening hos Stein Kvalheim fra 2016-2017, og deler fullt ut opplevelsen til denne deltakeren – et stykke ut i kurset. For i motsetning til de fleste andre kurs der du får tilført kunnskap om et fagområde som gir en slags fasit, er et kurs i mental trening først og fremst en personlig reise i ditt eget indre.
Mentale treningsteknikker er noe du mer må leve enn å lære deg igjennom, fordi de gjennom sansene åpner rom inni deg som den alminnelige bevisstheten og fornuften vanligvis ikke når fram til. Derfor går det heller ikke an å lese seg til, med mindre lesingen kombineres med praktiske øvelser hvor det teoretiske kan bidra til å gi en trygghet for at det faktiske og sanselige opplevde etter hvert begynner å stemme.
Et slikt kurs er en derfor mer som en oppdagelsesreise som krever et åpent sinn, tålmodighet og utholdenhet. Det kan minne om et råd som den store tyske dikter Rainer Maria Rilke ga til selv i den lille boken Brev til en ung dikter [1] da han begynte å tvile på sitt dikterkall i 1903, og gjerne ville ha svar på om han fremdeles kunne dikte: «Grav ikke så meget etter svarene, fordi De ennå ikke kan leve dem. Lev nå spørsmålene. Kanskje lever De Dem så litt etter hvert, uten at De merker det, inn i svarene.»
Underveis vil du oppdage at menneskesinnets ubevisste og vanligvis lukkede rom ikke bare inneholder ting du liker; fortrengte minner om hendelser som du gjerne skulle vært foruten, men som like fullt ligger der og påvirker både følelser og tankemønstre – uten at du vet. Men heldigvis finner du også flere lyspunkter som du hadde glemt, og som du kan hente opp og bruke aktivt i hverdagen.
Et kurs i mental trening kan derfor oppleves som en mental berg- og dalbane hvor du noen ganger støter på hindringer som du ikke vet hvordan du skal komme over, men som det viser seg at det er mulig å leve seg igjennom – som et stykke arbeid.
Menneskets indre har neppe forandret seg siden Rilkes tid, og særlig ikke trangen til å finne svar på livets gåter. Forskjellen er nok heller at vi i vår tid blir vant til å tro at vi kan finne svarene på alt – utenfor oss selv. Tiden til refleksjon er blitt kraftig redusert, både i privatliv og på arbeidsplasser. Vi jager heller videre enn å dvele og tvile.
Filosof Arne Næss fortalte en gang om en av sine fjellturer i Himalaya der hans følgesvenn etter hvert fikk problemer med høyden. Han insisterte likevel på å pushe videre – til tross for at han stadig falt over ende og hver gang ble liggende litt lenger. Næss sa til slutt:
- Nå ligger du her!
- Vi har ikke tid til at jeg ligger her, sa kameraten.
- Vi har ikke tid til at du ikke ligger her, sa filosofen.
For mange er det like krevende å gå i dybden som i høyden. Mental trening kan etter min erfaring hjelpe ved begge ytterpunkter, men passer nok best for dem som er mer opptatt av å gå nye veier – og samtidig få bekreftet hvor de allerede har gått.