TIL TOPPS I TØFLER

Mitt møte med klatresporten

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

”Akela. Vi vil gjøre. Vårt beste”, ropte vi småguttene i kor mens vi satt på huk i en halvsirkel i et rom i Speiderhuset i Skien, og spisset to fingre på hver side av hodet som ørene på ulvunger. ”Gibb gibb gibb”, sa ulvemor Akela, og vi svarte ”Gobb gobb gobb”. Og når vi hadde lært den riktige takten, kunne vårt livs første speidermøte begynne – selv om vi altså bare var små grønnkledte ulvunger, og ennå måtte se langt etter de som var et år eller to eldre oss, og som hadde fått ordentlige grå speideruniformer.

Og det var nok her den startet, min vei til snart 40 år med klatresport. Her, hvor vi først lærte om lille Mowgli fra Jungelboken som greide seg alene ut i jungelen, og hvor vi etter hvert fikk vår første egenopplevelse av naturen på naturens egne premisser. For selv om mor og far tok oss med på tur så å si hver søndag, og vi tilbrakte mye av sommeren på det som den gang opplevdes som en nokså øde øy utenfor Sandefjord, var det å være på tur med mor og far liksom mer en plikt. Og stadig skulle de fortelle oss hva vi måtte se på, gjøre og ikke minst passe oss for. I speideren måtte vi tidlig lære å finne vår egen vei, vår egen måte å innrette oss på og selv erfare hva som var farlig.

Det endte selvsagt med at vi gikk oss vill i skogen, uten at vi ble spesielt redde før vi til slutt fant fram til speiderhytta en gang utpå natta. For skogen var allerede blitt vår venn. Og selvsagt hadde vi noen mindre ulykker. Men vi lærte også å reparere oss selv og hverandre såpass at sykehuset fikk en enklere jobb når skadene var av det litt mer alvorlige slaget, som da jeg for eksempel fikk en hel kjele med kokende vann over beina på en av de første speiderleirene.

Det er nettopp hva fjellklatring har vært for meg i alle år: Fortrolighet med naturen og mestring av den risiko som finnes der. (Jeg tør vel si at jeg verken har likt eller mestret den risiko som vi mennesker kan påføre hverandre, like godt.)

Jeg var 16 år da jeg la ut på min første ordentlige fjelltur i påsken 1970. Da gikk min jevngamle kamerat Gullik og jeg fra hytte til hytte over Hardangervidda. Vi startet fra Finse (som de fleste) og endte opp på Haukeliseter. En storartet tur, med all slags vær og terreng. Men vi oppdaget etter hvert at vi trivdes bedre ute enn inne på hyttene. Slik flyttet vi etter hvert ut i telt og snøhuler. Vi begynte å gå utenfor de oppmerkete rutene, og nøt mer og mer å være alene med naturen.

Sommeren 1974 dro jeg til Trollheimen med et lite telt og Toro posemat for en uke. Det var første gang jeg fikk oppleve fjellet helt alene. Av topografiske grunner måtte jeg tidvis følge den merkete turstien, men etter flere dager med regn var den så å si blitt folketom. Den ene dagen med sol traff jeg akkurat toppen på Snota der jeg møtte Torstein, som også gikk alene. Dagen etter gikk vi over Trollhetta med full oppakning og endte til slutt opp i Innerdalen – et av datidens hotteste klatresteder.

Der var det en dyster stemning etter at en klatrer hadde falt ned og skadet seg ganske alvorlig. Han var nettopp blitt fraktet ut med helikopter. Men det første møtet med klatrernes verden var fremmed på en annen måte også. Etter at det inntrufne tydeligvis var gjennomdrøftet på en forbausende nøktern måte, begynte de å snakke om utstyr. Jeg husker selvfølgelig ikke hva de sa om selve klatreutstyret, for jeg ante jo ikke hva de brukte – bortsett fra tau. Men så drev samtalen inn på nye supertelt, doble soveposer, doble støvler, dunjakker og jeg vet ikke hva av avansert turutstyr. Det sto i alle fall i ganske grell kontrast til min enkle fjellanorakk, selvsydde knikkers, gamle joggesko, lille telt og Fjellposen Nylon som jeg faktisk hadde vært ganske stolt av, fordi den nesten lignet en Himalaya-pose, i alle når den hadde fått ligge i fred i tørr tilstand og blåse seg opp et par dager.

Utstyrspraten pågikk i flere timer, og jeg husker at Torstein og i løpet av kvelden bestemte oss for at vi aldri skulle begynne å klatre. Ikke bare var det tydeligvis svært farlig, men størstedelen av opplevelsen lå åpenbart i utstyret. Det var ikke noe for oss.

Neste dag gikk Torstein og jeg hver vår vei og møttes seinere igjen på Dovre. Til slutt skilte vi lag på Kongsvoll og takket hverandre for hyggelig følge. Siden hadde vi ingen kontakt før vi plutselig oppdaget hverandre på samme brekurs på Finse året etter. Ulykke og utstyr til tross; å være flue på veggen til de store klatregutta hadde åpenbart gjort noe med oss likevel.

Selv hadde jeg startet fra Haukeliseter for å gå inn mine nye Lowa Piz Buin ”bre- og klatrestøvel” som jeg plutselig hadde fått råd til å kjøpe da jeg vant hele 4013 kroner i tipping. (Ok, jeg innrømmer at jeg hadde bladd ganske heftig i de første magre utstyrskatalogene til Skandinavisk Høyfjellsutstyr og SportCo gjennom vinteren). Pengene holdt også til å betale hele kurset, en skinnjakke og flere kvelder på byen.

Men det var ingen god idé å gå inn så kraftige støvler en uke i strekk. Med bare støvlene og vanlige tøfler (som vi var anbefalt som innesko på Finsehytta) måtte jeg etter hvert gjøre noen vriene valg. Jeg tror jeg i dag tør skryte på meg den første innetøffelbestigning av Hårteigen (1690 m) og kanskje også flere mil i tøfler over Hardangervidda enn noen annen, for å komme fram med noenlunde hele føtter til de igjen skulle innta det ødeleggende fottøyet.

Jeg husker ennå hvordan det første møtet med blåisen på Hardangerjøkulen liksom sprakte gjennom hele kroppen under de gamle smijernsstegjernene vi fikk låne på kurset. Den gamle Aschenbrenner-øksa ble øyeblikkelig en del av armen. Tauet, brystslyngen, fotløkkene, isskruene og karabinene kjentes som om de allerede var mine gamle venner. Og attpåtil kunne jeg alle knutene fra speideren! Trodde jeg – helt til vi skulle inn og ut av St. Johans-knuten, en sjelden hoppetausøvelse oppkalt etter en av den moderne norske bresportens pionerer, Johan Støyva.

I dag ville nok denne innbindingsmetoden ha stått på Klatreforbundets dødsliste. Det samme ville vel også sjargongen til de barskeste instruktørene; Mogens og Fred i sin oransje Tenson-anorakker som jeg husker jeg beundret grenseløst fordi jeg hadde sett et bilde av en som klatret i Himalaya i akkurat en sånn anorakk, og Ragnar som jeg ikke husker hva hadde på seg, men som aldri lot en eneste anledning gå fra seg til å påpeke at det lurte dødsfarer så å si for hver eneste meter en beveget seg på en bre, enten det var flatt eller bratt, is eller snø.

Likevel prøvde Torstein, Gullik, broder Sven og jeg å klatre den bratte Buarbreen på Folgefonna samme høst. Forsøket endte i mørket i et fuktig telt midt i det som dagen etter, viste seg å være det verste kalvingsområdet i breen. Etter seks motorstopp med Svens gamle Volvo PV over Haukelifjell var vi så utålmodige etter å komme i gang med klatringen, at vi rent hadde glemt at det midt i oktober gjerne blir mørkt allerede ved sekstiden. Kanskje var det like greit. Med fire personer i et avdanket kordelltau fra et av brekursene samme sommer, og tre isskruer og fire karabiner til sammen, hadde vi vel strengt tatt ikke så mye oppi den delen av breen å gjøre.

Kanskje var det derfor Torstein og jeg året etter bestemte oss for å begynne å klatre klippe. Sammen med Gullik og Sven hadde vi kjøpt inn et ordentlig strømpetau etter Buar-turen. Heldigvis hadde Gullik og Sven andre planer, så Torstein og jeg klatret tauet helt stivt på Kolsås og Grefsen i løpet av to år.

Vi kunne rett og slett ikke bruke det til vår første høyfjellsklatretur i 1978. Den gikk av en eller annen grunn til Sunnmøre. Men igjen var vi heldige med tau da en av våre klatrekamerater som hadde et helt nytt tau, brakk beinet under et førstemannsfall på Grefsen. Han var den eneste som også hadde så mye som sju-åtte kiler, to bolter og minst ti karabiner (hvorav bare en var i bruk så han kunne heise det gipsete beinet opp og ned i senga). Mot høytidelige løfter om å bringe tauet like helt tilbake – og en lysbildekveld til ny vertikal inspirasjon etterpå, fikk vi låne alt utstyret.

Etter å ha vært på Slogen sammen med jentene våre, pekte vi oss ut nordøstveggen på Smørskredtind på den andre siden av dalen, som neste dags mål. Jentene skulle gå ned til Øye. Vi anslo ruta til å være tre-fire moderate taulengder, og startet grytidlig. Da vi hadde passert to overheng og klatret fem taulengder skjønte vi etter hvert to ting: Den ene var at vi ikke kom ned igjen samme vei. Den andre var at vi ennå ikke var halvveis i veggen.

Den første vi møtte da vi kom ned til Øye klokka halv fem om morgenen, var lensmannen. Han var akkurat i ferd med å sette i gang en redningsaksjon. Verten på Hotell Union lot trolig som han ikke visste hva klokka var da han serverte oss to kalde øl og en god frokost. Vi skålte og visste at vi var i gang med noe.

 

Share This