KUNSTEN Å TRIVES NÅR DU EGENTLIG HAR DET FÆLT

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Jeg har brukt alle markene rundt Oslo siden jeg flyttet til byen for første gang i 1973. Min første tanke når jeg nå skal forsøke å erindre hva jeg husker aller best som mangeårig markagjest, er dette:

Alt!

Da tenker jeg på det fantastiske i at uansett hvor jeg har bodd i eller i nærheten av Oslo, så har det nesten aldri tatt meg mer enn en halv time – som oftest atskillig mindre – å komme ut i fri natur. Uten det hadde jeg ikke overlevd tre tiår i hovedstaden. Jeg er sikker på at jeg ville gått til grunne i urbane konstruksjoner og overdreven tro på menneskelig storhet, forfengelighet og egoisme, slik jeg følte første gang jeg bodde i Oslo sentrum og plutselig oppdaget til min skrekk at det var to uker siden jeg hadde tråkket på noe annet enn asfalt, betong og kunstig anlagt gress.

Kanskje er det nettopp dette nære korrektivet til den menneskeskapte storbyen som er markas virkelige verdi – foruten det aller viktigste: det den er i seg selv – og for seg selv. For hvilken rett har vel vi mennesker til å si at marka er vår? Kanskje er det heller marka som eier oss?

Den enkeltstående og mest vedvarende følelsen av å få satt mennesket og marka i perspektiv, opplevde jeg sist vinter: Grenaderløpet. Det er 90 kilometer på ski. Peanuts for de raskeste, som gjør løpet unna på tre-fire timer. For meg varte opplevelsen mye lengre.

Fra svoger Magne og jeg bestemte oss ved juletider for å gå løpet sammen i hvert vårt tempo. Alle treningsturene på kveldene med hodelykter. Helgeturene som gikk lengre og lengre inn i marka, og endelig ble til hele traséen fra Hakadal til det kritiske punktet på Sollihøgda, hvor du blir sendt med buss videre til mål hvis du ikke har passert innen 15.30. Og jeg husker at jeg ble ganske sikker på at dette kan jeg greie.

Å stå opp klokka 04.00 og vite at du er på vei til å gjøre noe du aldri har gjort før, gir en egen spenning i kroppen. Men stemningen ved løpets start var ikke amper og fylt av konkurransenerver som ved mer prestisjefylte løp. Så fort de raskeste var av gårde, fikk jeg følelsen av at jeg var på tur – som alle de andre som la seg i baktroppen av de ca 800 løperne som stilte til årets start.

Det gikk greit opp motbakkene fra Hakadal, og jeg skjønte snart hvorfor: bortover flatene og nedover bakkene mot Kikut gikk det nesten ikke. Jeg hadde lagt på for mye smøring av frykt for å slite meg ut med bakglatte ski i starten.

Først etter det magiske punktet på 45 kilometer hvor du kan gjøre opptelling om til nedtelling, fant jeg et lyspunkt. Og heldigvis ble vi etter hvert noen godt voksne karer som holdt delvis følge oppover til Løvlia der jeg gjorde den ulykksalige bommert å stanse så lenge at jeg ble kald – uten å bruke tid på å skifte til tørr ulltrøye, som jeg egentlig hadde planlagt. Resultatet var at jeg i de første bakkene ned mot mot Kleivstua ble nokså sikker på at nå ryker i alle fall fingrene, de jeg har greid å bevare gjennom 20 år med ekspedisjoner til de høyeste fjellene i Himalaya.

– Putt dem ned i buksa, ropte en gammel kar i det han passerte meg, og så hva jeg sleit med. Og selv om noe annet, som opprinnelig hadde fingerlignende fasong, plutselig ikke hadde så mye av den fasongen lenger, så hjalp det, og jeg kom meg til Sollihøgda hele tre kvarter før tvangsbussingen til Sem skulle starte.

De siste tre milene ble en sjelden glede. Ikke fordi jeg ble bedre, snarere tvert i mot. Men forholdene ble det, og dermed ga fraværet av dårlig glid og snøføyke en ny opptur. Men det mest eventyrlige var følelsen av å passere sju mil og åtte mil og fremdeles være i bevegelse. Og jeg vet ikke helt hvor det kom fra, men da jeg så skiltene med åtte komma seks og åtte komma sju, så var det liksom noe som tente et eller annet sted langt inni meg, og jeg la inn en langspurt.

I ettertid skjønner jeg jo ikke helt vitsen med å spurte over de siste jordene etter å ha brukt over ti timer på hele turen. Og kanskje tenkte de siste funksjonærene at han der må jo ha oppdaget alt for sent at poenget med dette løpet er å komme seg til mål.

Men det var slik jeg fullførte Grenaderen for første gang. Og det jeg oppdaget, og som gjør at jeg allerede gleder meg til neste Grenaderløp, er at det ikke er nødvendig å dra til høye fjell i Himalaya for å kjenne den genuine mestringsgleden av å kunne trives når du egentlig har det fælt.

Det holder med en skitur i marka.

Jon Gangdal (56) er opprinnelig journalist. Han er i dag partner i rådgivningsfirmaet Angeltveit & Gangdal AS som leverer foredrag, seminarer og kurs innen medietrening, lagbygging, prestasjonsutvikling og krisehåndtering. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet om Mika Kojonkoski og Kjetil Andre Aamodt. Men mest kjent er han kanskje som fjellklatrer og ekspedisjonsleder i Himalaya.

Share This