KJÆRE JARLE TRÅ!

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Nå har vi jo hatt en oppklarerende samtale på telefon. Det gjorde godt. Selv med all min medieerfaring på begge sider av mikrofonen, er det ikke til å unngå at man får en følelse av å bli virvlet inn i en mediestorm der det er vanskelig å bevare regien på det man faktisk tenker, mener og sier.

Innledende kommentarer
For at du skal forstå hvorfor jeg sa det jeg sa, og hva jeg gjorde i forbindelse med din siste tur på Everest, kan det kanskje være nyttig å vite følgende.

Dagen før det ble kjent at du var savnet på Everest, kom jeg selv direkte hjem fra en temmelig strabasiøs bestigning av Kangchenjunga. Det var mindre enn en uke siden jeg hadde vært på toppen. Det siste vi gjorde i den nest høyeste leiren på 7100 meter før vi returnerte til Base Camp, var å bistå en spansk ekspedisjon av meget sterke klatrere, med oksygen. Noen av dem hadde vært på toppen samme dag som oss uten oksygen, og var i meget dårlig forfatning.

Det var sjette gang av de åtte gangene jeg har vært på ekspedisjoner til fjell over 8000 meter hvor jeg enten var delaktig i eller ansvarlig for å gi livreddende hjelp til klatrere som hadde valgt å klatre uten oksygen. Det er riktig at jeg også selv har prøvd denne klatremåten; på Manaslu (8163 m) i 2002. Det endte med flere lilla tær som heldigvis kom seg igjen i løpet av et halvt års tid.

Etter det har jeg ikke selv satt noen generell grense for hvor høyt det er lurt å gå uten oksygen. Jeg har bare fulgt sherpaenes tommelfingerregel (som de fleste av dem også selv følger): Sov med oksygen over 7000 meter, klatre med oksygen over 8000 meter. Helt siden 1996, da vi blant annet var med å redde ned en oksygenløs meksikaner fra 7900 meter på nordryggen av Everest og også opplevde at en annen av våre venner gikk rett i døden på samme måte mens kona hans kom til meg i ABC hver eneste time og lurte på om jeg hadde hørt noe fra mannen hennes, har jeg ment at man tar unødig høy risiko ved å klatre uten oksygen, særlig på de høyeste av 8000-meterne. Det vil også framgå av boka vi skrev etter 1996-ekspedisjonen. Mine synspunkter på dette, er altså ikke noe nytt. Men det er jo ikke noe jeg akkurat går og gnåler på til daglig, bortsett fra at jeg svarer generelt på spørsmål om temaet når jeg får spørsmål i forbindelse relaterte hendelser, fra folk som skal på tur og av og til i foredrag.

Min rolle som kritiker av din ekspedisjon kan jeg dele i tre faser:

  1. 1.Mens du var savnet.
  2. 2.Da du kom til rette og det var på det rene at du heldigvis ville berge livet.
  3. 3.Mine uttalelser og medvirkning til Dagbladets reportasje seinere på sommeren.


1.
Mens du var savnet
I den fasen var jeg meget forsiktig: Jeg sa at risikoen øker betraktelig når man velger å klatre uten oksygen og attpåtil alene. Dømmekraften blir svekket og sjansene for forfrysninger er større. Mer uttalte jeg meg faktisk ikke om de første to dagene, bortsett fra at jeg selvsagt uttrykte håp om at du skulle bli reddet. Uttalelsene var av samme karakter som etter K2-ulykken sommeren 2008 der jeg sa at sjansen for uhell øker nå man kommer seint på toppen, og må klatre ned igjen i mørket.

I begge tilfeller understreket jeg at jeg ikke kjente til de faktiske forhold, men uttalte meg på generelt grunnlag.

Mine seinere uttalelser om K2-ekspedisjonen sto å lese i et leserinnlegg i Aftenposten i midten av september 2008. Der kritiserte jeg en stort oppslått artikkel i A-magasinet som tok for seg sponsorenes rolle på farlige klatreekspedisjoner, og hvor en annen klatrer hadde kludret med statistikken og uttalt følgende: ”Reiser fire, kommer bare tre tilbake”. Min uttalelse om nordmennenes innsats på K2 var omtrent som følger:

”De som setter seg inn i rapporten etter ulykken, vil se at de norske klatrerne var helt på høyde med situasjonen, selv om de var lovlig seint på toppen. Den omkomne var rett og slett på feil sted til feil tid, som en møteulykke i trafikken eller et vådeskudd i høstjakta.”

Jeg kan ikke se at det ligger noen negativ kritikk i en slik uttalelse, snarere tvert i mot. Hele artikkelen (som jeg ettersender fordi jeg har den i den gamle PCen min hjemme) var snarere et forsvar for både K2-ekspedisjonen og andre klatreekspedisjoner.

At en med min erfaring ikke skal kunne gi generelle kommentarer til andres ekspedisjoner, ville virke høyst forunderlig. Hva ville det etterlatte inntrykk av ”ingen kommentar” være?

2.Da du kom til rette.
Det første jeg uttalte var at jeg var glad du var funnet i live. Så var det noen som sa at det ville vært en bragd om du hadde greid toppen uten oksygen. Jeg sa da, kanskje litt uvørent, at det å klatre Everest alene og uten oksygen ikke er en bragd, men en dumhet fordi du gir fra deg omtrent hele regien på sikkerheten, og overlater altfor mye til tilfeldighetene. Jeg sa derimot at det var en bragd å overleve to døgn i slik høyde.

Jeg sa videre at spenningen under klatreekspedisjoner skal ligge i om man kommer opp, ikke i om man kommer ned igjen, og at noe av hensikten og mestringsgleden ved risikosport er å redusere risikoen – ikke øke dem. Dette er selvsagt subjektive synspunkter som jeg har den dag i dag. Derfor brydde jeg meg heller ikke om at jeg fikk en god del motbør i det norske klatremiljøet, og etter hvert en del hatske e-poster fra forskjellige navngitte, men flest anonyme personer. Folk må mene hva de vil – som du også påpeker.

På dette tidspunkt ble prognosene for din tilstand oppgitt å være gode, noe som også ble kommunisert på dine egne hjemmesider. Du virket faktisk nesten offensiv, noe som gledet meg tatt i betraktning av den ufattelige påkjenningen du hadde vært igjennom. Det som derimot provoserte meg en smule, var at du uttalte at du ikke hadde regnet med at noen ville redde deg om det skulle gå galt. Det syntes jeg var en ganske grov ansvarsfraskrivelse, tatt i betraktning av både sherpaenes og andre klatreres lojalitet til hverandre, noe jeg også uttalte. Dette er jo det samme som på sjøen, hvor man uansett årsak og tilstand, forsøker å redde hverandre – med den risiko der innebærer for alle.

I den forbindelse uttalte jeg også at jeg syntes hele ideen med å gå ”alene på Everest” var en urimelighet i seg selv, etter som det alltid er en rekke andre klatrere på fjellet – med mindre man velger en rute der man er helt alene, og andre følgelig ikke er i posisjon til å redde en.

Når jeg ikke sa noe om dette den første gangen du prøvde ”alenekonseptet” i 2005, var det fordi jeg trodde du selv innså at det var et dårlig konsept. Du nådde jo ikke så høyt den gangen. Dessuten ville det vært upassende å kritisere ditt opplegg når vi selv hadde hatt suksess.

Jeg har nemlig ikke for vane å kritisere andres ekspedisjoner, selv om det kan virke slik for deg. Senere på sommeren 2005 ble jeg for eksempel invitert til Dagsrevyen for å kommentere den første K2-ekspedisjonen til Cecilie og Rolf, som da hadde gitt opp å nå toppen. Jeg berømmet dem for å ha utvist god dømmekraft og god klatreskikk, og sa at det var en modig beslutning som fortjente all ære.

Siden du av forståelige grunner ikke deltok direkte i mediedebatten om din ekspedisjon, sendte jeg deg en liten e-post hvor jeg prøvde å forklare deg hvorfor jeg uttalte det jeg gjorde. Den fikk jeg aldri noe svar på. Likevel forsøkte jeg etter beste evne å holde meg orientert om hvordan det gikk med deg via felles venner. Men framfor alt regnet jeg med at mediene omsider var ferdige med saken, bortsett fra at jeg visste at Petter Nyquist arbeidet med et TV-program. En gang så jeg meg sitert i VG som om jeg skulle ha uttalt meg igjen, men da hadde de ikke snakket med meg, åpenbart bare klippet noen uttalelser fra den mest hektiske medieuka i slutten av mai.

3.Min medvirkning til Dagbladet
I midten av juli ringte journalist Tore Gjerstad fra Dagbladet. Han sa de holdt på med en sak om redningsaksjonen på Everest. Jeg sa at nå må vel det meste være sagt, og at jeg ikke hadde noe behov for å uttale meg mer om saken. Jeg sa at kanskje det også er på tide at Jarle Trå får fred. Da sa han at de hadde fått en hel del nye opplysninger om UDs rolle og at han også ønsket å bli satt i forbindelse med noen av sherpaene som hadde vært med på redningsaksjonen.

På dette tidspunkt var Dawa Chhiri akkurat kommet til Norge og Juvasshytta. Jeg tenkte at det kunne vel ikke skade at også Dagbladet fikk snakke med ham, slik Petter hadde gjort eller skulle gjøre. Jeg tilbød meg å bistå under intervjuet for å oppklare eventuelle språklige misforståelser. Det passet med en annen tur jeg gjorde meg til Jotunheimen de dagene.

Under intervjuet fortalte Dawa Chhiri en del ting som for meg var helt nytt, både om redningsaksjonen og det forretningsmessige forholdet mellom deg og ham. Jeg sa at han kanskje burde være mer tilbakeholden med å uttale seg om kundeforhold, var derfor ekstra nøye med å spørre om det han faktisk uttalte var riktig, noe han bekreftet der og da. Jeg har alltid kunnet stole på det Dawa Chhiri sier, selv om sherpaer av misforstått lojalitet dessverre ofte har det med å snakke siste taler litt vel mye etter munnen.

Der og da tok jeg det for gitt at Dagbladets journalist i alle fall ville sjekke alle opplysninger med deg/dine og de andre involverte i saken, særlig fordi en del av opplysningene jo grep direkte inn i angivelige avtalemessige forhold.

I ettertid ser jeg at jeg som ”tolk” burde ha understreket behovet for dette atskillig sterkere, nettopp fordi sherpaene av språklige, kulturelle og andre årsaker ikke alltid er helt presise. I ettertid har jo også Dawa vært atskillig mer upresis rundt disse spørsmålene. Jeg vet nå sant å si ikke helt hva han mener.

Hvorfor Dawa var så tydelig på dette under intervjuet på Juvasshytta, vet jeg ikke. Det var ingen overrumplingssituasjon, særlig ikke med meg til stede. Spørsmålene fra journalisten var heller ikke av konfronterende art. Kanskje ble han likevel påvirket av situasjonen? Kanskje var han fortsatt preget av et alvorlig sykdomstilfelle han fikk i etterkant av Everest-ekspedisjonen? Ikke så mye som følge av det som skjedde på Everest, men av alt det andre han måtte ta tak da han kom hjem. Dawa har nok hatt litt vel mye å gjøre det siste året. Det burde jeg, som hans nære venn og ”bror”, ha sett tidligere. Jeg så det atskillig tydeligere da jeg var i Nepal nå. Men med den energien han alltid sprer rundt seg, er det ikke alltid så lett å lese ham heller. Han er jo en slags supermann, han også…

I ettertid ser jeg at det var helt unødvendig av meg å gjenta kritikken mot din ekspedisjonsstil i artikkelen i Dagbladet. Men når settingen ble som den ble, var det liksom like dumt å si ”ingen kommentar”. Dog regnet jeg med at du skulle komme til orde, selv om jeg hadde opplysninger om at du var igjennom flere krevende operasjoner på denne tida. Dine oppdateringer på hjemmesiden og et intervju med VG indikerte for meg at du var talefør, selv om jeg visste at du helt sikkert gjennomgikk store lidelser.

Hvorfor du ikke fikk vite at jeg (altså noe motvillig) ble intervjuet i forbindelse med saken i Dagbladet, aner jeg ikke. Kanskje var det fordi jeg ikke sa noe mer enn det jeg hadde sagt i de to tidligere fasene av saken, bortsett fra at jeg også prøvde å forklare litt om sherpaenes rolle og følelser på ekspedisjoner. Men Dagbladet burde jo uansett ha latt deg fått vite at jeg gjentok mine kritiske uttalelser fra slutten av mai – uttalelser som jo fortsatt sto ubesvart fra din side.

Oppsummering
Ut fra denne redegjørelsen håper jeg du forstår at mine kritiske uttalelser om ekspedisjonen din har vært av høyst pragmatisk karakter, og altså ikke resultat av noen ”kamp” eller noe behov for å rettferdiggjøre egne handlinger, verken etter ulykken på Everest i 1994 eller seinere hendelser i Himalaya. Jeg føler at jeg står ganske stødig med både det jeg har jeg gjort feil og det jeg har gjort riktig, og trenger i alle fall ikke å sparke folk som ligger nede, for å vise at jeg selv står oppreist. De som kjenner meg, vet at det heller ikke er min natur, snarere tvert i mot.

Selv skulle jeg ønske at det ikke ble mer oppmerksomhet rundt denne saken, bortsett det som faller naturlig i forbindelse med klagen til PFU. Riktignok kommer vel TV-programmet til Petter Nyquist der jeg også medvirker med de samme uttalelsene som er referert i denne redegjørelsen. Men det er du vel klar over, og der medvirker vel også du, så vidt jeg har skjønt.

Om TV-programmet avstedkommer noen nye mediestorm, er vel tvilsomt. Min holdning vil i alle fall være at jeg for lengst har sagt det jeg har å si om dette. Det eneste nye måtte i motsatt fall være å meddele at vi to har røykt den første fredspipa sammen. Men om det skal komme offentligheten for øre, lar jeg være opp til deg å bestemme.

Jeg lar også deg avgjøre om du vil legge denne redegjørelsen ut på hjemmesiden din. Kanskje ville det være en god signaleffekt at to som i offentligheten oppfattes som bitre fiender, ikke er så langt unna hverandre likevel.

Kolsås 30. November 2009
Jon Gangdal

Share This