Velferdstatens grunnlag
Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.
Sammenhengen mellom ansvar og rettigheter synes å ha gått tapt. Det bør Hanne Bjurstrøm gjøre noe med når hun vil gjenåpne arbeidslivet for de mange som er falt utenfor.
For et par år siden traff jeg en barndomskamerat, og spurte hva han arbeidet med. Jeg jobber med å få uføretrygd, svarte han. Hvorfor det, du ser jo frisk og rask ut? spurte jeg. Jada, men jeg er trøtt av å jobbe, og trenger ikke så mye penger lenger. Derfor jobber jeg for rettighetene mine, og jeg er nesten i mål. Noen måneder senere var trygden i boks.
I fjor var jeg med en venninne på et lokalt NAV-kontor. Etter et langt og vanskelig liv var hun omsider kommet seg fra sosialkontoret og inn under ordningen yrkesrettet attføring. Den er tidsbegrenset, og hadde ennå ikke resultert i fast jobb. Da sier plutselig NAV-medarbeideren: Du vil ikke ha uføretrygd i stedet da? I din situasjon vil du ha rett til det, og da vil du jo få en mer stabil situasjon. Min venninne takket nei, og er i dag i full jobb. Samtidig tar hun igjen tapt utdanning på fritiden.
To enkeltskjebner fra den sterkest voksende og mest kompliserte delen av arbeidslivet: grenselandet mellom trygd og arbeid. De kunne begge lett fått samme resultat. Så ble det altså motsatt. I skjæringspunktet mellom det private og det offentlige er det to begreper som stadig går igjen: ansvar og rettigheter. Problemet er at de som oftest diskuteres hver for seg, som om de ikke lenger har noe med hverandre å gjøre.
Når Kristin Clemet (H) retter enda et av sine frontalangrep på den norske arbeidsmoralen og slik legger hovedansvaret for den uheldige utviklingen av arbeidslivet på norske arbeidstakere, svarer arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (A) med å peke på hvilke rettigheter norske arbeidstakere har, og at arbeidslivet er regulert i forhold til dette. Tenk om de to i stedet hadde satt seg ned og funnet ut at begge har helt rett – ikke hver for seg, men sammen.
I det gamle sosialdemokratiet som har brakt oss dit vi er i Norge i dag, var det bærende mottoet i både samfunn og arbeidsliv: «Yt etter evne, få etter behov.» Rekkefølgen var ikke tilfeldig. Du må først ta ansvar for å bidra til å skape det som skal dekke behovene, og så kan du få det du trenger. Altså egentlig det mest fundamentale bedriftsøkonomiske prinsipp: Uten inntekter, ingen penger til å dekke utgiftene.
Dette var en del av grunnlaget når arbeiderbevegelsen kjempet for arbeidernes rettigheter. Det gamle mottoet «Arbeid til alle» lød like gjerne «Alle i arbeid». Slik gikk ansvar og rettigheter hånd i hånd. Så sent som på slutten av 1970-tallet var ansvarsfølelsen og fellesskapsfølelsen enkelte steder så sammengrodd at da en representant for et av LO-forbundene kom til en produksjonsbedrift med uorganiserte arbeidere, og påpekte at lønna lå under tariff, fikk han til svar: «Me kan ikkje krevja høgare løn, veit du, for då vil det ikkje verta arbeid til alle!»
Når de fleste av oss nå har fått tilfredstilt alle materielle behov – og vel så det, ser det ut som om sammenhengen mellom ansvar og rettigheter er blitt borte. I stedet for at rettigheter er noe vi høster etter at vi har gjort vårt beste ut fra de forutsetningene vi har, er de blitt en selvfølge som alle har krav på – uansett evne og innsats. Det gjør det jo også enda vanskeligere for dem som virkelig trenger å få mer enn de kan yte, av helsemessige og andre årsaker. For dem er ikke godtgjørelse fra den offentlige bare en rettighet, men en nødvendighet.
I intervjuet med arbeidsministeren i Dagsavisen (15. oktober), blir det også tydelig at det er en rekke andre begreper som bidrar til å sementere ubalansen mellom ansvar og rettigheter. Hvilke incitamenter til eget ansvar ligger det for eksempel i begrepet inkluderende arbeidsliv? Skal jeg inkludere meg selv, eller er det «noen» eller «noe» som skal inkludere meg? I den grad det overhodet ligger noen oppfordring i en så passiv formulering, er jeg redd den ikke får meg til å tro at jeg kan gjøre noe særlig selv. For ikke å snakke om de uhyggelige begrepene utenforskap og innenforskap. Da er man jo definitivt blitt plassert.
Det synes jo heller ikke som om arbeidsgiverne opplever ideene om inkluderende arbeidsliv som veldig forpliktende. Eiernes avkastning er viktigere enn å bruke bedriftene som en del av samfunnets sosiale instrumenter for at flest mulig skal kunne få et meningsfylt liv. Kanskje ville det til og med være enda mer lønnsomt når det kommer til stykket. For hvem er det som til syvende og sist betaler regningen for de 600 000 som er helt eller delvis avskåret fra arbeidslivet, om ikke nettopp bedriftene og bedriftseierne selv gjennom skatter og avgifter.
Det ensidige fokuset på rettigheter bidrar ikke bare til å forkludre rollene i arbeidslivet, men også til å gjøre oss passive i situasjoner der det virkelig gjelder å ta ansvar. Rusmisbrukere hevder sine rettigheter til behandlingsplass, men kommer ingen vei uten at de selv har tatt ansvaret for beslutningen om å bli rusfri. Overvektige definerer sin manglende evne til å balansere spising og mosjon som en sykdom, og kan dermed hevde sine rettigheter som pasienter i stedet for selv å ta ansvaret for å spise litt mindre og bevege seg litt mer. Innvandrere forblir innvandrere uansett hvilke rettigheter de har, så lenge de ikke tar ansvaret for å bli en del av det norske samfunnet.
I boka «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» viser jeg hvordan den tragiske Christoffer-saken gjør dette iøynefallende: Alle trodde at «noen» tok ansvar og gjorde noe. Selv etter at den mishandlete gutten var død, satt helsepersonellet og diskuterte sine egne rettigheter i forhold til taushetsplikten, i stedet for å varsle politiet. Mormor tok omsider ansvar – noe som i det minste resulterte i domfellelse av gjerningsmannen. Hadde hun i stedet tenkt mest på sine rettigheter, ville hun sikkert heller ha søkt det offentlige om erstatning.
Når arbeidsministeren nå skal sette sammen to panel for å finne ut hvordan portene til arbeidslivet skal gjenåpnes for de mange som står helt eller delvis utenfor, kan det være en gylden anledning til å gjenforene de to begrepene. Ansvar leder til handling. Først da gir rettighetene resultater.