Er moren den eneste skyldige?
Etter Høyesteretts dom i den såkalte Valdres-saken om Angelica som døde i familiens hytte på Beitostølen nyttårsaften 2015 – bare 13 år gammel, sitter barnets mor igjen som den eneste skyldige. Men hva med alle de andre som sviktet underveis?
Høyesterett har gitt en god juridisk begrunnelse for å skjerpe straffen. Dommen på tre års ubetinget fengsel for grov omsorgssvikt og mishandling av datteren er den samme som hun fikk i tingretten, men som ble redusert til åtte måneders betinget fengsel i lagmannsretten.
Med denne dommen vil landets høyeste domstol tydeliggjøre hvilket ansvar foreldre har for å ta vare på barna sine – uansett hva slags tilstand de selv måtte være i. Det er betimelig og i tråd med det som mer og mer avdekkes av overgrep, vold og manglende omsorg for barn i Norge.
Selv om moren selv mener at hun gjorde alt som sto i hennes makt for at den avmagrede datteren skulle få den hjelpen hun trengte, mener høyesterett at hennes (mangel på) handlinger faller inn under straffelovens §282, første ledd: «Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler … [alle som man måtte ha omsorg for]. Retten viser til «andre krenkelser» som dekkende.
Problemet er imidlertid at ingen av rettsavgjørelsene i denne saken peker på noen av de andre lovbruddene og kritikkverdige handlingene som ble begått av det kommunale og øvrige offentlige hjelpeapparatet forut for den skjebnesvangre høsten 2015, og som var medvirkende til at jenta døde.
Den første skolen hun gikk på, fulgte ikke bestemmelsen i opplæringslovens §9A om å opprette enkeltvedtak, det vil si å løfte saken til rektors nivå, da moren rapporterte at jenta følte seg mobbet og utestengt. Det skyldtes Bærum kommunes daværende lovstridige prinsipp om at alle slike saker skulle løses «på lavest mulig nivå».
Skolene opererte dessuten med den offisielle mobbedefinisjonen fra 1983 som ikke omfatter fysisk, psykisk eller virtuell utestengelse. En uttalelse fra en kontaktlærer forteller det meste om denne mangelen på kunnskap: «Er det mobbing, eller er det bare plaging?» Om skolen hadde iverksatt sin lovpålagte undersøkelsesplikt, er det ikke utenkelig at det på et tidlig tidspunkt kunne vært avdekket andre og mer sammensatte årsaker til at den sårbare jenta stadig følte seg utestengt.
Barnevernet i Bærum kom dundrende inn i den lille familiens liv etter en bekymringsmelding fra NAV hvor den fortvilte moren hadde sagt at hun ville ta med seg datteren til utlandet om hun ikke fikk dekket noen utgifter til et kjæledyr som hun mente var bra for datteren.
Istedenfor for å ringe moren og spørre om det var noe barnevernet kunne hjelpe med, ble hun formelt innkalt til et møte på grunnlag av at «Melder er bekymret for hvordan barnet ivaretas av mor og de valgene mor tar rundt datteren». Da barnevernet ved en senere anledning kom uanmeldt på besøk, løp jenta redselsslagen inn på badet og ble der til «hjelperne» var gått.
Denne tilnærmingen la grunnlaget for en vedvarende gjensidig mistillit som til slutt endte med at barnevernet to ganger henla sine undersøkelser fordi de aldri kom inn på jenta. I tilsynsrapporten om barnevernets rolle i saken, står det: «Fylkesmannen oppfatter det som vanskelig å få et realistisk bilde av hvordan jenta faktisk hadde det og hvordan hun selv opplevde sin tilværelse».
Helsevesenet var også inne i bildet en rekke ganger, både gjennom helsesøstre, fastleger, psykologer, PP-tjeneste, BUP og BUPA. Flertallet av dem dannet seg et kritisk bilde av jentas situasjon – hver for seg, men siden det ikke var noen samhandling mellom dem, fikk ingen et fullstendig bilde av hvor syk hun egentlig var.
Likevel presterte Helsetilsynet å frikjenne hele helsevesenet gjennom en pressemelding med tittelen «Forsvarlig helsehjelp til 13 år gammel jente». Hvordan det er mulig, forstår ikke jeg når jeg leser i rapporten: «Barnets eget perspektiv, hvordan hun selv opplevde sine møter med tjenestene vet vi lite om, utover at det er dokumentert at hun og hennes mor ikke har ønsket å ta imot alle tilbud hun er gitt eller at tjenestene skulle kommunisere med hverandre.»
Også i møtet med helsevesenet forsvant altså barnet i støyen mellom de voksne som uten tvil ville barnets beste, men hvor alle mislyktes. Formuleringen avdekker dessuten at heller ikke Helsetilsynet kan bestemmelsene som taushetsplikt og opplysningsplikt. Når et barn er i alvorlig fare, skal taushetsplikten vike for plikten og retten til å dele opplysninger – uten de voksnes samtykke.
Angelica-saken er nok et eksempel på hvordan mangel på samhandling i det offentlige hjelpeapparatet får dødelige konsekvenser. Mønsteret er omtrent det samme som i Christoffer-saken. Forhåpentlig blir det mer læring av tragedien på Beitostølen enn at moren er den eneste skyldige, når saken nå blir en del av pensum på spesialpedagogikkutdanningen ved Universitetet i Oslo.