MED MANSLOW TIL MANASLU - "ÅNDENES FJELL"

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Ansiktet har ikke hud, men en læraktig hinne som er begynt å sprekke. Den kommer til å falle av. Tærne kjennes som en vond og nummen rekke av noe som henger ytterst på føttene. Det river i et ribbein hver gang høydehostekulene setter inn. Min beinbruddsbilring rundt midjen fra to år tilbake er redusert til et racersykkeldekk. Det er tidlig morgen i Manaslu Base Camp i slutten av april, og tre dager siden vi var på toppen, 8163 meter over havet. Ellers er vi oppsiktsvekkende hele etter tre ukers intenst samliv med ”Åndenes fjell” – en av de aller sterkeste 8000-meterne. Vi har besteget Manaslu på bare 17 dager, og har vært heldige – igjen.

Base Camp (4800 meter) som bare besto av to små teltgrupper da vi hadde satt opp vår lille leir i begynnelsen av April, er blitt forvandlet til en hel liten by mens vi har vært på fjellet. Og vi som trodde vi skulle være alene. Det er klatrere fra alle verdenshjørner, USA, Australia, Japan og Europa fordelt på sju forskjellige ekspedisjoner. Vi er blitt overøst med gratulasjoner på alle språk, og alle vil vite hvordan det var der oppe.

Og hva annet kan vi si enn at det var bratt, kaldt, stormfullt, langt og hardt, men likevel en stor opplevelse – som vi riktignok neppe vil repetere med det første, men pytt pytt… Seinere fikk vi vite at det bare var tre andre ekspedisjoner som fikk folk på toppen. De fleste av dem kom ned igjen med stygge frostskader. Manaslu har da også en ganske skremmende statistikk: Bare litt over 200 klatrere har vært på toppen, 50 mennesker har omkommet og et enormt og ukjent antall mennesker har mistet fingre og tær etter å ha prøvd seg på fjellet.

Når dette leses i Norsk Klatring er vi fullt ut restituert for trange svasko på varm sommerklippe. Dagliglivets små og store utfordringer opptar igjen mesteparten av oppmerksomheten. Terskelen for smerte og risiko nærmer seg normalnivået etter å ha vært dratt kraftig opp av intense mentale forberedelser i minst et år. En måned etter hjemkomst er ferden til Manaslu allerede i ferd med å bli et vindu jeg må strekke meg for kunne kikke inn i.

Det første jeg ser er at klatringen på fjellet må ha vært ganske farlig. På tå hev i 40-60 graders bratt dypsnø mellom istårn og overhengende snø- og isvegger som raste akkurat når vi ikke var der mellom leir 1 på 5800 meter og leir 2 på 6700 meter. I sikksakk opp igjennom loddrette renner med is så hard som stål. Med vinder så kraftige i kastene at selv vår sterke sherpa Dawa Chhiri blåste ned fra topplatået i første forsøk på å nå leir 3 på 7500 meter, og dro med seg Chilu Pemba i fallet. (Det gikk heldigvis bare kast i kast fra snøhylle til snøhylle, så begge kom fra det med noen blåmerker da de faste tauene fanget dem opp 150 meter lenger nede.)

Jeg ser den første kvelden i leir 3 der vi lå fem mann med fulle dunklær og dobbeltstøvler i et tremanns-telt tjoret fast på en snøfonn som hadde skavlet seg oppå den blanke stålisen bare femti meter fra kanten av det 500 meter høye stupet ned mot skaret mellom hovedtoppen og nordtoppen. Jeg kjenner ennå gufset i den iskalde og blåsende natta hvor vi klatret uten tau og oksygen til det ble morgen og vi endelig – etter ni lange timer – klokka 9.30 kunne sette våre vonde føtter helt på toppen; Sven, Dawa Chhiri, Chilu Pemba, australieren Andrew Lock og jeg.

Og så – enn ny stormnatt i leir 3 med verkende tær som ikke ville ned i dobbeltstøvlene dagen etter, men måtte plasseres i et par dunsko direkte i ytterstøvlene. Nedover den bratte breen med et dusin lange rapeller på gjensnødde tau og så igjen – på nåler gjennom dypsnøen ned mot leir 2. (Skredet gikk heldigvis ikke før dagen etter og tok en annen sherpa og en japaner som så vidt greide å grave seg ut).

Det varme møtet med vår trofaste hjelpemann og gode venn Singej som hadde gått til leir 1 med sekken full av termoser og frukt, så vi både kunne drikke og spise med begge hender og håpe på at turen ned breen til Base Camp ikke skulle ende i enda en bresprekk. (Jeg hadde så vidt blitt hengende på kanten av en sprekk på et av stedene der vi hadde lagd et mellomrom mellom våre 1700 meter med faste tau).

Det andre jeg ser i Manaslu-vinduet er et mye større perspektiv – at vår kamp for livet høyt der oppe med oksygenmangel, kulde og uforutsigbare værforhold er et resultat av at vi både i materiell og åndelig forstand allerede befinner oss i toppen av en annen pyramide: den amerikanske psykologen Abraham Maslows behovspyramide som beskriver fem nivåer av menneskelige behov. I bunnen er behovet for det daglige brød. Så kommer trygghet og sosiale behov. Øverst er behovene for selvhevdelse og selvrealisering. Maslows teori går i korthet ut på at vi ikke utløser høyere behov hvis ikke de grunnleggende behovene er tilfredstilt.

Å vandre gjennom Budhi-dalen på vei til Manaslu var en vandring gjennom de mest forskjelligartede landskaper. Mellom oksepløyde og nysådde ris- og maisåkre i åpent terassert landskap. Langs smale stier hogd inn i stupbratte fjellsider flere hundre meter over elven som slynger seg grågrønn gjennom dalbunnen. Plutselig inn i alpelignende furuskog. Ut i åpent landskap med blomstrende rododendron der Budhi-dalen svinger vestover og inn i Nubri-dalen. Gjennom mosegrodd urskog med grantrær så svære at det må fire mann til for å holde rundt dem, og elver som har vasket seg så hardt ned i fjellet at det ser ut som en sammenhengende jettegryte.

Men det er også en vandring gjennom Maslows pyramide; fra den ytterste fattigdom lengst nede i dalen der kampen for tilværelsen er åpenbar i hver eneste landsby – til de tibetanske bosettingene i Nubri-dalen (som er mer tibetanske enn i det nåværende Tibet fordi de ikke er influert av kineserne). Her er buddhismen og klosterlivet framtredende, og selv om det er like primitivt som vi hadde det på landet i Norge for 150 – 200 år siden, ser det ut som om sulten er litt mer på avstand. Så kommer vi til vår egen ferd til Manaslus – og altså Maslows – toppyramide der våre utfordringer starter.

Vel framme i Sama Gaon, landsbyen som ligger rett under fjellet, er vi så heldig å få et møte med sjefslamaen i Sama Gompa (klosteret), Lama Gyurme Ringpoche, en av de få høytstående buddhistlamaer i Nepal som ikke ble utpekt som lama fra barnsbein av, men som viste så sterke intellektuelle evner under sine bønnestudier klosteret at han ble lama allikevel. Han er en vennlig mann og inviterer oss helt inn i sin private residens der han byr på både smørte og rakshi (et ganske svakt, hjemmelaget nepalsk brennevin).

Jeg vil gjerne høre hans tanker om Maslows behovsteori, og begynner å tegne den på et stykke papir. Han følger interessert med, og ler sin lyse kneggelatter flere ganger underveis. Før jeg er halvveis i pyramiden ser jeg hvor latterlig det hele faktisk er; å tegne bildet av vårt vestlige egoistiske jag mot stadig nye høyder for en mann hvis liv er viet fordypelse i bønn, og hvor høydepunktet er av en annen verden og bare kan nås gjennom den ytterste ydmykhet og uselviskhet. Likevel ber lamaen meg fortsette. Jeg når toppen av pyramiden. Etter en lang pause sier han: ”Jeg tror at jo flere behov vi får tilfredstilt, jo flere behov får vi.”

Og hvor er vel målet når toppen er nådd? Som klatrere er vi nærmere enn noen til å vite det: Fra toppen går det alltid nedover! Det er bare vår evne til å sette nye mål som avgjør hvor lang nedturen skal bli.

Etter hver ekspedisjon er det første målet å finne målet – her hjemme. Det kan være utfordring nok i det, for oss som lever i toppen av pyramiden og ikke er dømt til kampen for det daglige brød, men til å kunne velge våre mål.

Fakta om Manaslu

Høyde: 8163 meter

Første bestigning: 1956

Andre bestigning: 1972

Antall på toppen: ca. 200

Antall omkomne: ca. 50

Fakta om den norske ekspedisjonen Manaslu Himalaya 2002:

Norske klatrere: Jon og Sven Gangdal (47)

Nepalske klatrere: Dawa Chhiri (31) og Chilu Pemba (22)

Antall  toppen: Alle – 21. april kl. 9.30

Hovedsponsor: Atello AS (Salewa, LaSportiva, Buff, Masters, Edelweiss)

Avreise fra Norge: 19. mars

Hjemkomst Norge: 15. mai

Rute på fjellet: Nordøst-ryggen (delvis ny rute opp til skaret mellom hovedtoppen og nordtoppen)

Rute til fjellet: Gorkha – Arughat – Sama Gaon

Rute fra fjellet: Over Larky-passet (5230 m) sammen med en norsk trekkinggruppe på åtte medlemmer.

Antall bærere til Sama Gaon: 45

Antall bærere til Base Camp: 41

Antall meter faste tau: 1700 (overlatt til de andre ekspedisjonene)

Manaslu-taktikk: ”Slowly hurry!”

I Kathmandu traff vi legendariske Ang Rita Sherpa som besteg Mount Everest ti ganger uten oksygen. Vi spurte ham hvilket råd han ville gi oss på veien til Manaslu:

”Slowly hurry”, var svaret.

Det ble et slagord underveis i det meste vi foretok oss, og uten tvil medvirkende til at vi nådde toppen. Ekspedisjonen til Manaslu lærte oss i tillegg nok en gang viktigheten av å ha en ydmyk, men offensiv holdning til vanskelige fjell. Kort oppsummert resonnerte vi slik:

  • Hvor raskt kan vi greie dette? (ikke – hvor mye tid har vi?)
  • Hvor går den beste ruta? (ikke – hvor har andre gått?)
  • Hvor høyt kan vi legge leirene? (ikke – hvor er det mest behagelig?)
  • Hvor lite utstyr kan vi greie oss med? (ikke – hvor mye kan vi få med oss?)
  • Hvor lite søvn kan vi greie oss med? (ikke – hvor mye må vi sove?)
  • Hvor mye kulde kan vi tåle? (ikke – hvordan skal vi holde varmen?)
  • Gled deg over et skritt av gangen! (ikke – tenk på hvor mange det er igjen)
  • Vær ydmyk overfor både folk, fe og fjell! (ikke – tro at du er sjefen!)

Advarsel! Denne taktikken egner seg bare for topp motiverte klatrere med solid erfaring og grundig kjennskap til egen atferd og yteevne under ekstreme forhold.

Share This