Å se på en annen måte

Å gå på tur med en blind følgesvenn, er som å lære og se på en annen måte. Det er hva jeg sitter igjen med etter å ha gått to turer på Kolsåstoppen sammen med blinde Erik Rosseland (53) og førerhunden hans Hilus (4). Men nå etterpå er jeg ikke lenger sikker på hvem som egentlig ledsaget hvem, eller hvem av oss som støtte på de største begrensningene underveis.

Jeg merker at vi begge er litt nervøse. Erik har ikke vært på Kolsåstoppen etter at han mistet synet, men husker at det var ganske steinete og bratt mange steder. Jeg har aldri gått på tur med en blind og hunden hans, og har allerede sett på hundeselen at det står: «Ikke forstyrr, førerhund i arbeid».

            Så viser det seg at den godslige labradoren Hilus straks aksepterer meg som turkamerat når han skjønner at vi skal på tur til et sted han aldri har vært før. Som Eriks øyne finner han som alle seende, alltid veien der han er kjent. I nytt terreng er han vant til å ha en ledsager.

            Men hvor mye skal jeg egentlig gi av veiledning underveis? Skal jeg si høyre, venstre, opp og ned for hver steg? Eller skal jeg si minst mulig og la dem finne de beste formasjonene selv?

            Det løser seg ganske av seg selv. Hilus velger intuitivt den letteste linjen hele veien og trenger bare veiledning der stien deler seg. Jeg ser straks at Erik er vant til å gå i ulendt terreng. Han foter seg bedre enn mange seende jeg har vært på tur med. Det er som om han har utviklet egne sensorer i føttene slik at de alltid tilpasser seg underlaget. I tillegg har han en fenomenal balanse og spenst som gjør at han lett løfter hele kroppsvekten med ett bein, selv når opptrinnet er mye over halvmeteren.

            Mange av disse egenskapene sitter nok igjen fra håndballkarrieren, selv om dette spillet foregår på et flatt gulv. Som blind har han utviklet ganglaget videre:

            – Jeg legger inn en ekstra «Cleese-faktor» når jeg går i ulendt terreng, så slipper jeg å snuble og slå skinnleggene så ofte, sier han, og henviser til den elleville britiske hotellverten i Fawlty Towers i den populære TV-serien på 1970-tallet, spilt av John Cleese.

            – Hvor mye vil du at jeg skal si fra om ujevnheter? spør jeg.

            – Når du tror det er nødvendig å løfte beina enda litt ekstra, sier Erik.

            – Hvor mye vil du at jeg skal beskrive av det jeg ser underveis?

            – Du kan jo nevne det når du selv synes det er verdt å se på. Jeg hadde en ledsager på en fjelltur en gang. Han beskrev hele tiden hver stein og busk vi passerte. Det ble litt slitsomt i lengden. En blind er neppe mer interessert i detaljer enn folk flest, med mindre de utgjør en forskjell fra det alminnelige.

            Slik går turen opp til den 342 meter høye søndre Kolsåstoppen på mindre enn tre kvarter, og uten altfor mange ord. Erik og de firbente øynene hans er i god form. Vi blir bare passert av folk som er på treningstur og ikke engang har tid til å hilse av frykt for at det skal slå ut på puls- eller stoppeklokka deres. Jeg tror Erik opplever atskillig mer av naturen enn dem på veien oppover, men sier ikke noe. Som tidligere toppidrettsmann ville han kanskje selv vært en av dem, halsende etter å presse kroppen til å forflytte seg enda noen sekunder raskere.

            Ja, egentlig var det jo slik Erik Rosseland levde mens han spilte håndball og var kaptein for Stabæks elitelag, og sto på terskelen til en proffkarriere i utlandet. Han elsket store treningsdoser og lot nok idretten gå foran både familie og yrkesvalg. Sukkersyken som han fikk allerede som 7-åring var ingen hindring – trodde han.

            Men det var den som stoppet signeringen av proffkontrakt med et håndballag i Spania på slutten av 1980-tallet. Og så – en dag på trening i februar 1991 – opplevde han plutselig at han ikke greide å ta imot pasninger fra lagkameratene. Uansett hvor mye klister han klinte på hendene, fikk han ikke fanget ballen slik han pleide. Det viste seg at det ikke var grepet det var noe galt med, men øynene. 

            Eriks vei fra seende til blind ble en lang og pinefull reise, først og fremst fordi den besto av så mange håp som brast litt etter litt, og som gradvis fratok ham synet.  

– Jeg ble selvsagt bekymret da jeg forsto at det var øynene som sviktet. Jeg visste jo at sukkersyke kunne utløse slike problemer, men legene var meget optimistiske på mine vegne. De mente at de kunne korrigere synet med laserbehandling, forteller Erik mens han heller vann fra en slange oppi en sort hundepose så Hilus skal få slukket tørsten samtidig som han får en oksesene å gnage på som belønning.

– Han trenger enda mer vann enn meg, sier han, tar en slurk av flasken selv og ber meg beskrive utsikten.

Den er ikke den beste denne dagen, og jeg tenker først at det gjør jo ikke så mye når jeg er på tur med en blind. Men i det jeg må fortelle at vi ikke kan se så langt som til Drøbaksundet, og at både Nesoddlandet, Brønnøya og Vollen ligger delvis innhyllet i tåkeskyer, føler jeg at jeg snyter Erik for den samme utsikten som jeg selv blir snytt for.   

Hvor mange andre fordommer om hva en funksjonshemmet kan få av fullverdige opplevelser er det jeg og alle vi andre bærer på, vi som liker å tro at vi har de fleste sansene i behold? Hvor store udiagnostiserte begrensninger drasser vi rundt på – uten å vite om det selv, og uten å vite at vi også overfører dem til våre barn, barnebarn og andre medmennesker? Er det nettopp disse hindringene som gjør at vi klamrer oss til idealet om «det normale»?

Erik måtte langsomt slippe taket i det. Laseroperasjonene feilet. Som en konsekvens av det løsnet begge netthinnene. Etter to år med operasjoner og stadige løfter om bedring, hadde han 30 prosent igjen av synet på det venstre øyet. På det høyre var han helt blind.

– Jeg skjønte etter hvert at jeg måtte innrette meg på et liv som svaksynt. Det var en tung prosess, men jeg hadde mange gode hjelpere som inspirerte meg til å tenke på samme måten som jeg hadde gjort som toppidrettsutøver. Det handler mye om mestring og å se nye muligheter innenfor de begrensningene du har både fysisk psykisk. Men når begrensningene stadig blir større, er det ikke til å unngå at du ofte opplever det hele som en sammenhengende mental nedtur, sier Erik.

Håndball var ikke lenger aktuelt. I stedet begynte han med curling, golf og alpint. Det er alle idretter hvor det er like viktig å føle og fornemme, som å se hva en gjør. En av pådriverne var den tidligere landslagkapteinen i curling, Pål Trulsen, som var nabo på Østerås der Erik fortsatt bor.

– Curlinglaget var ganske rått. Under VM i Glasgow i 2005 gikk jeg foran med den hvite stokken og hadde fem karer i rullestol på hjul, forteller han.

Det var et av de siste årene Erik Rosseland så noe som helst. I 2007 ble han erklært helt blind, selv om han fortsatt kunne skimte noe lys på det venstre øyet. Problemet var bare at den delen av synsfeltet lå under øyelokket, og da var det ikke mye nytte i det.

På denne tiden bestemte han seg for å satse på alpint. Det skjer ved at en ledsager kjører bak ham og gir anvisninger over radiosamband. På forhånd er de blitt enige om hvor mye veiledning han skal ha. Erik har valgt å redusere den til fem klare meldinger: «høyre», «venstre», «kant», «ut på flate» og «stopp», for å ha minst mulig informasjon å forholde seg. Resten av terrenget og underlaget vil han selv kjenne seg til.

– Det gir en fantastisk følelse å kunne slippe seg helt løs nedover og oppnå hastigheter på 70-80 kilometer i timen. I flatt lys har jeg visst til og med kjørt fra seende alpinister. Forutsetningen er selvfølgelig at ledsageren ikke faller eller at radiosambandet blir brutt. Da ligger jeg nok litt dårlig an, spøker han.

Før vi møttes til den første turen på Kolsåstoppen kikket jeg på en filmsnutt med Erik Rosseland som ligger på YouTube. Om jeg ikke visste at det var han som kjørte, ville jeg aldri gjettet på at han var blind. Både kjørestil og hastighet var godt over gjennomsnittet av det du ser i en norsk alpinbakke en vanlig vinterdag.

Atskillig mindre imponerende var det etterpå å se en godt trent seende alpinist prøve seg som blind slalåmkjører. Både stil og fart var omtrent som en danske eller hollender som har alpinski på beina for første gang i livet.

– Ingen av oss tenker vel til daglig på hvor avhengige vi er av de forskjellige sansene våre. Jeg tok nok også mye av livet mitt som en selvfølge til lenge etter at jeg fikk problemer med synet. Selv i perioder under alle operasjonene hvor jeg var helt blind, var det liksom utenkelig at jeg ikke skulle få synet tilbake, sier Erik mens vi sitter på en av Kolsåstoppens naturlige benker av rombeporfyr, og en jevn, svak bris får ham til å fornemme at vi virkelig er på en topp.

Jeg får noe av den samme opplevelsen selv når jeg lukker øynene. Og straks angrer jeg på at jeg ikke prøvde å gjøre det da jeg sto på de høyeste toppene i Himalaya og stirret meg så blind på utsikten at jeg begynte å grue meg til nedturen. I stedet burde jeg latt den gode toppfølelsen sige inn gjennom alle de andre sansene vi seende i vår del av verden så lett lar ligge brakk.

Sherpavennene mine sa ofte de kunne lukte hva slags vær det kom til bli, og at de kunne høre på vinden om den var i ferd med å endre retning. Det kunne også nordmenn i gamle dager, og de hadde sensorer innebygd i beina – som Erik. En gammel brefører som gikk fast over Jostedalsbreen lenge før det ble alminnelig å bruke kart og kompass, ble en gang spurt om hvordan han fant veien når det var dårlig sikt.

«Nei, det er da ikke så vanskelig,» svarte han. «Først går jeg i tre timer med høyrefoten litt lavere enn den venstre. Så går jeg i halvannen time med føttene parallelt, og til slutt to timer med venstrefoten litt lavere enn den høyre. Da er jeg framme.»

Uten idrettsgleden hadde nok Eriks livskvalitet vært annerledes, både som svaksynt og blind. For i arbeidslivet har det gått atskillig tråere. Som eneste gutt i klassen tok han utdanning i søm på videregående skole, og senere tilleggsutdanning i økonomi da han så at skredderyrket ikke var noe å satse fullt på. Det mest nærliggende med hans bakgrunn var å jobbe i klesbutikk.

Da synet sviktet ble han først kasteball mellom trygdekontoret og arbeidsformidlingen, og fra 2006 mellom forskjellige saksbehandlere i NAV. En av de store utfordringene var å finne jobber der han kunne gjøre nytte for seg med redusert syn. Han fikk noen engasjementer her og der, blant annet i NRK. Men jobbene var ofte dårlig tilrettelagt og arbeidsoppgavene ikke tydelig definert for en sterkt svaksynt. Som delvis arbeidsledig ble det også vanskelig å være familiefar for to døtre og en samboer. Etter at han ble helt blind, ble det enda mer vrient.

Erik er kritisk til, men ikke bitter på etaten som forvalter en tredjedel av det norske statsbudsjettet, og har 19 000 ansatte.

– Det jobber sikkert mange flinke og samvittighetsfulle mennesker i NAV, men det er noe med hele systemet som må være feil innrettet. Mens jeg ville søke støtte til omskolering, ville de hele tiden ha meg «ferdig avklart», det vil si 100 prosent uføretrygdet. Da var det jo ikke noe mer arbeid med meg enn å la en datamaskin kjøre ut et fast månedlig beløp som det knapt går an å leve av eller bo noenlunde anstendig for, selv i en liten blokkleilighet på Østerås, sier Erik.

Takket være velvillighet fra banken har han likevel greid å beholde leiligheten. Men i 2010, etter å ha kjempet mot det han følte var vindmøller i mange år, og til slutt satt alene igjen, sa det fullstendig stopp et sted langt inni ham. Året før hadde han brukket hoften da han hektet i en storslalåmport, og skigleden hadde for en periode også fått en liten svekk.

– Jeg var hos noen venner på nyttårsaften og hørte både fyrverkeriet og champagnekorkene smelle på alle kanter. Alt var slik jeg pleide å oppleve inngangen til et nytt år, for jeg visste jo hvordan det så ut. Men plutselig var det som om jeg bare sank ned i et stor sort brønn – og ikke kom opp igjen.

Tilbake i leiligheten kom veggene stadig nærmere, selv om han ikke kunne se dem. Han sov elendig, og fikk problemer med å stå opp. Den vanligvis nesten hyperaktive atleten ble bare liggende i sengen og høre radio i timevis. Heldigvis skjønte han etter bare noen dager at han måtte ta grep, og fikk via Huseby Kompetansesenter tilbud om noen timer hos en psykolog som kunne gi ham akkurat den hjelpen og veiledningen han trengte, og som han kanskje burde fått lenge før.

– Hun greide blant annet å få meg til å sortere hva jeg selv kunne gjøre noe med, og hva jeg kunne kreve av andre. Det var nyttig, og endte med at jeg måtte begynne livet mitt litt på nytt, først og fremst med å akseptere min situasjon som blind og hva det innebar og muligheter og begrensninger. Jeg måtte også bli flinkere til å stole på andre der det var nødvendig, og til å ta initiativ.

Det mest konkrete resultatet ble at Erik fikk førerhunden Hilus som var under opplæring. Hunden åpnet en ny verden, særlig ved at han kunne begynne å bevege seg over større områder uten å ha med en tobeint ledsager. Det ble også mulig å gå tur om vinteren hvor det er vanskelig å finne fram med stokk.

Etter hvert fant han og psykologen ut at en jobb som han kunne mestre etter en lang idrettskarriere, var å være massør. Men igjen satte NAV en stopper for yrkesutøvelse. De ville ikke gi ham tilskudd til utdanningen, men heller fortsette å utbetale ham uføretrygd.

– Takket være gode venner og Fornebu Lions Club fikk jeg støtte til utdanningen, og også til at Hilus og jeg kunne lære å gå veien fram og tilbake mellom skolen og hjemmet vårt.

Utdanningen er nå fullført. Kommende sesong skal han være med som massør under VM i skiskyting. Hilus har stadig nye ting og ruter han kan lære, og Erik har fått tilbake skigleden. Han besøker Beitostølen så ofte han kan. Da bor han på et av hotellene hvor han har gode venner som gir ham den bistanden han trenger.

I 2013 – to måneder etter at han fikk Hilus, besteg han Bitihorn langs sørvesteggen. Han har også prøvd seg på ren fjellklatring, og syklet Birken og senest sommeren 2015, vært på tandemsykkeltur med den tidligere proffsyklisten Kurt-Asle Arvesen.

Jeg legger merke til at Erik hele tiden vender seg mot meg når vi snakker sammen, som om han ser på meg. Han forteller at det er en teknikk han har lært seg for å få bedre kontakt.

            – Kommunikasjon er mye mer enn øyekontakt. Det handler om å vise at du lytter, og at du bryr deg om den du snakker med. Som seende husker jeg godt hvor effektivt det var, særlig da jeg jobbet i butikk. Det er neppe annerledes når jeg nå er blind.

Selv om turen nedover fra Kolsåstoppen blir litt mer krevende enn oppover, og Erik holder meg i armen der det ikke er rekkverk, fortsetter han å vende seg mot meg når han snakker. Først er det litt rart. Bør han ikke heller konsentrere seg om å gå? Men så kommer jeg på at han har jo den fordelen at han ikke behøver å se hvor han går. Det er fremdeles Hilus og beina hans som finner veien. Jeg sier bare fra når det er ekstra langt ned til neste fotfeste, eller når det lønner seg å forflytte seg sidelengs for å følge det beste tråkket.

Selv er jeg ganske vant til å fote meg i ulendt terreng. Jeg har ofte måttet gå returene fra lange klatreturer i mørket, og kanskje utviklet litt av den samme finfølelsen i føttene som gjør at jeg sjelden snubler, selv ikke i store steinurer der det knapt er et rett fottrinn.

På vei ned fra Kolsåstoppen lukker jeg innimellom øynene for å forsøke å oppleve hvordan det er ta seg nedover uten å se. Jeg oppdager at det er helt annerledes enn å gå i alminnelig mørke, nesten som om både balanseevnen og retningssansen blir slått av samtidig. Jeg tenker på hva Erik i godt voksen alder må ha øvd opp av andre sanser for å gå så stødig som han gjør. Han er ikke lenger avhengig av det han ikke har, fordi han «ser» med andres øyne og sin egen evne til å innrette seg etter det. Han orienterer seg etter lyder som går mine ører forbi, og når han får noen markjordbær på tunga, brer barndommens bærturer seg røde og rike ut for hans indre øyne.

– Som blind er jeg blitt flinkere til å visualisere enn da jeg kunne se, sier han og lovpriser de små røde bærene.

Akkurat da, i det jeg tror at jeg begynner å få en slags innsikt i hans blinde verden av verdier som vi seende sjelden får ta del i, slår det meg at jeg faktisk ikke lenger tenker på at jeg er på tur med en som er blind. Med båndet til Hilus i den ene hånden og armen min i den andre har Erik skapt en måte å gå på tur på, som føles like naturlig som om vi alle tre skulle være seende. Men altså med en ekstra dimensjon på kjøpet.

            Jeg deler tankene mine med ham, og han sier:

            – Mange seende tror det er vanskelig å gå på tur med blinde, særlig når vi har førerhund. Denne turen viser jo hvor greit det kan gå, selv i krevende terreng. Nå gleder jeg meg virkelig til å gå Besseggen senere i sommer.

            Da klarer jeg ikke å dy meg:

            – Der har du jo enda en fordel da, framfor mange seende som vegrer seg for å gå den turen. Du slipper å se hvor langt det er ned!

 

MEN SÅ. Det viser seg at jeg har gått på en blemme som er større enn å underkjenne Eriks evne til å oppleve utsikten. Jeg tok ikke noe bilde verken av ham, Hilus eller oss på toppen. Hvorfor ikke? Glemte jeg det? Nei, dessverre. Jeg tenkte at han kan jo ikke se det likevel.   

            Så mye kan en ledsager altså lære på én tur. Jeg tenkte ikke på alle vennene hans som vil ringe og gratulere med bestigningen når de ser bildet på Facebook, og som dermed vil gjenopplive og forlenge turopplevelsen, slik vi alle gjør med fotominnene våre. Og jeg tenkte ikke på hva det kan bety for alle som har lyst til å prøve seg som turkamerater for blinde og svaksynte.

– Behovet er stort. Altfor mange blinde og svaksynte blir sittende stille fordi de ikke får kontakt med seende som kunne ha like stort behov for å komme seg ut, sier Erik. 

Hva er da oppskriften for å bedre min egen læringskurven som ledsager? Svaret gir seg selv: en tur til!

Og denne gangen klaffer det med været så vi kan se ut hele Drøbaksundet og langt nedover i Østfold. Vi lar oss forevige helt ute på kanten av Øvre Sydstup (hvor jeg igjen tenker at Erik har den fordelen at han ikke kan se hvor langt og bratt det er ned …)

            Men så har han fått med seg det vertikale suget likevel, det som får klatrere til å utfordre tyngdekraften og leke seg i fjellveggen. Jeg er bare så vidt kommet hjem før jeg mottar en tekstmelding:

            «Hei Jon, kanskje du har anledning til en tur på Klatreverket før du drar til de høye fjell? Hilsen Erik og Hilus.»