Forbrukerrådet på ville veier

Med rapporten om Silver pensjonsforsikring og en omfavnelse av fripolisenes årlige rentegarantier i DN i forrige uke, har fagdirektør for forsikring i Forbrukerrådet, Jorge B. Jensen, åpenbart gått seg enda mer vill i fripolisefjellheimen.

Silver-rapporten handler bare om de 20 000 Silver-kundene som gjennomgående fikk igjen mer penger enn de hadde på sine pensjonskontoer. Rapporten har kostet minst en million kroner, hvorav nesten 700 000 er utbetalt til ekstern aktuar og rapportskriver. De konkluderte med at Silver-kundene ut fra selskapets løfter om en årlig rentegaranti på fire prosent, burde har fått mer enn de 2,75 prosentene som administrasjonsstyret ga dem. 

Firmaet som gjorde disse beregningene for Forbrukerrådet, kaller seg Aktuar1. Det er identisk med det nystartede selskapet Aktuarene Hove & Michelsen AS som eies og drives av to aktuarer med lang fartstid i sentrale stillinger i blant annet DNB og Storebrand.

Rapporten er ført i pennen av frilansjournalist Arne Thommessen som ifølge Forbrukerrådet var den eneste «som kom opp på vår radar» etter en begrenset anbudsrunde blant journalister som hadde skrevet om Silver-saken. Han driver selv Thommessen Invest AS hvis formål er å investere i aksjer og eiendom. De to selskapene som han har eierandeler i gikk begge med store underskudd i 2016.

Fagdirektør Jorge B. Jensen var selv fripolisekunde i Silver og samtidig en av dem som gikk sterkest ut og advarte Silvers kunder mot å bli værende da selskapet høsten 2016 fikk store problemer å innfri Solvens II-kravet. Arbeidet med Silver-rapporten startet da det så ut til at alle kundene ville tape halvparten av pengene sine, men fortsatte altså etter at plussoppgjøret til kundene var havn i august 2017.

I Silver-rapporten står det ikke et eneste ord om de virkelig store pensjonstaperne i Norge: 800 000 pensjonister som sammen med sine arbeidsgivere har lidd et samlet tap på minst 200 milliarder kroner. Forbrukerrådets innsats for denne gruppen er deltakelse med én representant i en referansegruppe som skal vurdere regelverket for tjenestepensjoner. Utredningen skulle vært lagt fram nå i mai, men Ifølge Jensen «vet ingen når rapporten er ferdigstilt». Forbrukerrådets innflytelse er åpenbart også begrenset:

«De av oss som utgjør referansegruppen vil på ingen måte være meningsbundet av konklusjonene i den rapporten. Vi har gitt våre innspill og synspunkter, men har ingen krav på å få synspunktene på trykk. Vi har heller ingen krav på å fremme dissens, kommentarer eller særmerknader i selve rapporten.»

Kan hende er det bra. For i mellomtiden forsøker Forbrukerrådets fremste «forsikringsekspert» aktivt å dra innehavere av fripoliser enda lenger ned i hengemyra av dårlige private tjenestepensjoner. I følge hans innlegg i DN skal de nå tro at den årlige rentegarantien er en liten gullgruve. Det er å snu saken fullstendig på hodet. Kravet om årlig rentegaranti for fripoliser er hovedårsaken til at nåværende og kommende pensjonister fra privat sektor har tapt opptil 20-40 prosent av verdien på tjenestepensjonene sine i et livselskap.

Med dagens lovverk, rentenivå og det nye kapitalkravregimet Solvens II kan forvaltere av fripoliser i et livselskap i praksis ikke plassere mer enn 5-10 prosent av kundenes penger i aksjer. Dette skyldes at de, naturlig nok, tar større hensyn til sine aksjonærer enn sine kunder. Resten må investeres i obligasjoner og andre «sikre verdipapirer» med lav risiko for tap – og tilsvarende liten avkastning. For livselskapenes kunder har dette slått katastrofalt dårlig ut, noe grafen fra Hydros pensjonskasse viser.

Hadde dette vært penger vi skulle leve av på kort sikt, ville en årlig rentegaranti vært fornuftig. Men for pensjonspenger som skal utbetales over flere tiår, blokkerer rentegarantien mulighetene for den langsiktige avkastningen som bare aksjer kan gi. Det har for eksempel Statens pensjonsfond forstått. 60-70 prosent av statens egne penger er plassert i aksjer. Hvorfor tar ikke Forbrukerrådet lærdom av det?

Før Silver kom på banen var fripoliser og andre tjenestepensjoner en melkeku for de store forsikringsselskapene. De var praktisk talt uten konkurranse, hvilket var en av grunnene til at det såkalte Konkurranseutvalget i år 2000 anbefalte Banklovkommisjonen å se på lovgivningen. De tre største forsikringsselskapene på den tiden, Vital, Gjensidige og Storebrand, ble da sammen med en arbeidsgiverrepresentant og en LO-rådgiver invitert inn i en uoffisiell arbeidsgruppe i Finansdepartementet som gikk under navnet Think Tank. Der fikk de rikelig anledning til å være med å legge premissene for det nye lovverket, til tross for at de med sin samlede markedsdominans på 90 prosent selv var opphav til den manglende konkurransen.

Da den nye loven trådte i kraft i 2008, skrev en finansanalytiker fra Pareto i Kapital:

«Forutsetningene for å ta ut overskudd til aksjonærene i den norske livsforsikringsvirksomheten er etter vår oppfatning blitt bedre etter innføring av nytt lovverk i år. […] Vi mener også at marginene i ytelsesbasert pensjonsforsikring er rimelig godt beskyttet mot nye aktører i markedet. Det er sannsynligvis mulig å tilby lignende produkter til lavere kostnader, men inngangsbarrierene er betydelige.»

Med bare to store aktører er situasjonen den samme i dag. Hvorfor er ikke Forbrukerrådet opptatt av det?

 

Jon Gangdal er forfatter av boken Det store pensjonsranet.