De skjulte tragediene

Tilbake til artikkeloversikt

Kunne en mor ha skjult et barn for omverdenen i flere tiår i Norge? Svaret er dessverre ja. En viktig årsak er et lappverk av lover som hindrer samhandling mellom offentlige hjelpetjenester. En annen er at vi har glemt hva det vil si å være medmennesker.

Den svenske tragedien med en mor som holdt sønnen gjemt i hjemmet i 28 år, synes å flere paralleller til norske saker de siste årene der omsorgssvikt, vold og personlig ulykke er sentrale ingredienser. En av dem er den såkalte Valdres-saken hvor 13 år gamle Angelica gikk under radaren til både skoler, helsevesen og barnevern fram til hun døde på familiens hytte på Beitostølen nyttårsaften 2015. Alle hadde vært inne bildet hver for seg en rekke ganger for å forsøke å hjelpe jenta. Men ingen greide å danne seg et helhetlig inntrykk av hvor syk hun faktisk var. Og heller ikke av hvor maktesløs moren etter hvert følte seg i det hun selv oppfattet som en årelang kamp for at datteren skulle få den hjelpen hun trengte.

Granskningene i ettertid avdekket en rekke svakheter og lovbrudd, særlig ved skolene og barnevernet. Fylkesmannen kritiserte barnevernet for å ha henlagt saken to ganger, og skrev blant annet: «Fylkesmannen oppfatter det som vanskelig å få et realistisk bilde av hvordan jenta faktisk hadde det og hvordan hun selv opplevde sin tilværelse». Helsetilsynet konkluderte utrolig nok med at «13-åring fikk forsvarlig helsehjelp» – selv etter å ha påpekt: «Barnets eget perspektiv, hvordan hun selv opplevde sine møter med tjenestene vet vi lite om, utover at det er dokumentert at hun og hennes mor ikke har ønsket å ta imot alle tilbud hun er gitt eller at tjenestene skulle kommunisere med hverandre.»

En annen norsk sak med gjenkjennelige trekk er 10-åringen som i 2014 døde av sult og tørst hjemme hos sin egen mor i en bydel i Oslo. Her hadde også både helsevesenet, skolen og barnevernet vært involvert ved flere anledninger. Men ingen hadde åpenbart fått et riktig bilde av hvor alvorlig det sto til med gutten, og hvor syk moren var. I likhet med i Valdres-saken var det moren som meldte fra om dødsfallet. Hun ble også pågrepet og siktet for grov omsorgssvikt. Men i motsetning til Valdres-saken fant man etter hvert ut at hennes psykiske tilstand var så dårlig at tiltalen ble frafalt. Isteden fikk hun langvarig behandling på psykiatrisk sykehus. Det skjer trolig med den svenske kvinnen. Moren til Angelica soner fremdeles en dom på tre års ubetinget fengsel.

Disse og flere andre saker avdekker mye av årsaken til at det blir så liten samhandling mellom hjelpetjenestene: Et utilstrekkelig lovverk som fører til misforstått bruk av taushetsplikt, samtykke, opplysningsrett og opplysningsplikt. I Lov om helsepersonell §25. Opplysninger til samarbeidende personell, heter det i første ledd: «Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.» Her ser vi altså at det kreves samtykke fra pasienten (eller vedkommendes foresatte når det dreier seg om mindreårige barn) for at helsevesenets aktører sammen skal greie å stille en fullstendig diagnose. En pasient eller et barns mor eller far som ikke liker eller stoler på behandlingen den enkelte gir, kan dermed fritt gå fra det ene legekontoret eller behandlingsstedet til det andre – uten at de har anledning til å utveksle opplysninger som kunne gitt et helhetlig bilde av pasientens situasjon. Systemet utnyttes også av rusmisbrukere. Og slik kunne Helsetilsynet konkludere med at Angelica hadde fått forsvarlig hjelp, fordi helsepersonellet hadde fulgt sitt eget regelverk – selv om hun altså døde av det.  

For utsatte barn er det mest alvorlige med dette regelverket at det bidrar å svekke grunnlaget for å utløse helsepersonellets lovpålagte Opplysningsplikt til barnevernet (§ 33). Den trer først i kraft «når det er grunn til å tro»:

1. at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
2. at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
3. når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,
4. når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Som lovteksten ovenfor viser, finnes det en rekke symptomer på at barn lider overlast. Hvert enkelt symptom kan i seg selv ha en naturlig forklaring – uten at det er grunn til bekymring. Men ingen kan se alle symptomene. Det er først når en legger alle observasjonene sammen, at en ser mønsteret og kan bedømme behovet for eventuelle tiltak, som for eksempel å varsle barnevernet. Før åtte år gamle Christoffer ble mishandlet til døde i februar 2005 av morens nye mann, observerte mormoren flere fysiske skader, men ikke noen av guttens atferdsendringer. På skolen så lærerne sistnevnte, men ingen av skadene. Da gutten ble lagt inn på barneavdelingen ved sykehuset i Tønsberg bare to uker før han ble funnet død i sin egen seng, hadde han flere skader og symptomer som tydet på mishandling. Personalet på sykehuset valgte likevel å tro på stefarens forklaring om selvskading, og var åpenbart mer drillet i reglene for taushetsplikt enn opplysningsplikt. Derfor ble ikke barnevernet kontaktet i denne saken. Barnevernet befinner seg i utgangspunktet langt fra barnet, og er fullstendig prisgitt de opplysningene de får. I alle sakene jeg har hatt anledning til å gå dypt inn i, også mange som det ikke er blitt bøker av, er det ett utsagn som har gått igjen når en tragisk fasit er et faktum: Brikkene falt på plass. Mange har altså sittet med hver sine små og store brikker av et puslespill som ingen ante hva til slutt ville forestille. Når barnevernet enten har gjort for lite eller for mye i mange saker, skyldes det først og fremst at de bare har fått noen av brikkene som de så selv har lagt sammen, og fått et annerledes eller ufullstendig bilde. Det samme gjelder politiet som sliter med å sikre gode nok bevis for straffbare forhold fordi de enten er ødelagt eller blir tilbakeholdt av andre deler av hjelpeapparatet. Mange er heller ikke klar over at vi alle har en lovbestemt plikt til å avverge straffbare handlinger. Den er hjemlet i straffeloven og trumfer taushetsplikten.

Barnevernet har heller ingen plikt til å utveksle opplysninger med dem de får bekymringsmeldinger fra, og som også kunne bidratt til å utdype bildet. Det eneste barnevernet er pålagt å gjøre, er å bekrefte at de har mottatt bekymringsmeldingen, og at de eventuelt har bestemt seg for «opprette sak» som det heter på barnevernspråket. For de fleste sitter det langt inne å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Mange opplever det som en form for angiveri, og frykter at de kan ha tatt feil. Likevel får de altså ikke vite om barnet faktisk får den hjelpen det trenger. Jeg har møtt mange ansatte i barnehager, skoler og helsevesen som i lang tid etterpå plages av om det de gjorde var riktig. Noen melder derfor anonymt til barnevernet. Det er omtrent like fåfengt, og påfører i beste fall barnevernet unødvendig ekstra arbeid. Om en bekymringsmelding isteden hadde ledet til et pålagt samarbeid mellom alle involverte instanser som i prinsippet er underlagt den samme taushets- og opplysningsplikten, ville man mye raskere ha funnet ut hva slags hjelp barnet faktisk trengte. 

I Canada har myndighetene helt siden 1988 jobbet for å etablere en tverrfaglig tilnærming til vold og overgrep mot barn. I de fleste stater har dette endt med lovpålagt plikt til å samarbeide gjennom å utveksle informasjon når det er mistanke om at et barn er i fare. I 2018 lagde det kanadiske helsedepartementet Canada’s Road Map to End Violence Against Children, altså et veikart for å guide alle som har med barn å gjøre gjennom det de beskriver som en svært kompleks affære, og hvor nøkkelen nettopp derfor ligger i tettere samarbeid mellom både det offentlige og private hjelpeapparatet. Fjorten departementer har sin plass på kartet.

Rapporten Mot alle Odds? Veier til samordning i norsk forvaltning fra Difi i 2014, beskriver at Norge neppe er på vei i samme retning: «I de siste årene har politikere, forskere og byråkrater pekt på framveksten av det vi har valgt å kalle gjenstridige problemer. Kjennetegnet på slike problemer er blant annet at de involverer flere sektorer og at det er vanskelig å dele opp problemene i ansvarsområder. De berørte sektorene har gjerne ulik problemforståelse, og årsaksforhold kan være uklare og til dels ukjente.» Dypest inne i departementskorridorene der den reelle makten sitter, blir det sagt at det er enklere å oppheve tyngdekraften enn å flytte en budsjettkrone fra en sektor til en annen.

De siste årene har lovavdelingen i Justisdepartementet forsøkt å harmonisere det profesjonsbestemte lovverket om taushetsplikt og opplysningsplikt – uten å lykkes. I stedet er det laget flere veiledere. En av dem, Veileder: Taushetsplikt og samhandling i kommunalt arbeid for barn – ungdom – familier ble publisert av Kommunenes Sentralforbund i 2013. Den var på 68 sider. Barnevernets gjeldende dokument på dette lovområdet er et rundskriv fra Barne- og familiedepartementet fra 2005. Det er på 46 sider. Den største endringen siden disse dokumentene er at alle har plikt til å rapportere til barnevernet, men altså ikke utveksle opplysninger med hverandre og bidra til å styrke barnevernets muligheter til å gripe inn. Når kommer en norsk lov om samhandling mellom alle som kan hjelpe utsatte barn?

Så langt de offentlige tjenestene. Men hva med deg og meg? Bryr vi oss nok om hvordan andre egentlig har det? Ser vi – eller vil se – at det bak en serie av festlige fragmenter i sosiale medier samtidig kan ligge en vedvarende menneskelig ulykke? Kan vår egen materielle velstand har gjort at vi er blitt oss selv nok? Jo da, som samfunnsborgere må vi alle ta ansvar for våre gjerninger og ugjerninger. Men har vi ikke også et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret? Et medansvar? Et ansvar for også å være medmenneske? Nå når det lir mot en pandemisk julefeiring hører vi at selv våre ledende politikere etterlyse medmennesket i oss, både på jobben og privat. Det handler verken om virus eller vaksine, men om vilje.

Publisert første gang i Klassekampen, desember 2020.