«Barn forteller jo ikke så mye …»
Det er Riksadvokatens skriftlige forklaring til NRK på hvorfor flertallet av saker om overgrep mot barn, blir henlagt av politiet. Med denne uttalelsen avdekker landets øverste påtalemyndighet sin egen mangel på kompetanse, og skal samtidig selv gå kritisk igjennom sakene.
Da lille Christoffer ble spurt av mormor om hvordan han hadde fått blåmerker og spesielle sår på uforklarlige deler av kroppen, svarte han først: «Jeg vet ikke». Da mormor spurte på nytt, sa han: «Jeg husker ikke» – og til slutt: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl».
Det gjorde dessverre ikke mormor, og heller ingen andre som hadde med gutten å gjøre, selv om de observerte en rekke andre symptomer. Om kvelden den 2. februar 2005, dagen før rektoren på skolen omsider hadde tatt mot til seg for å innkalle foreldrene til en samtale, ble Christoffer funnet død i sin egen seng.
Politi trodde på forklaringen til morens nye mann om at gutten hadde tatt sitt eget liv, og gjorde derfor ingen åstedsundersøkelser. Selv om obduksjonen avdekket store skader som en åtteåring umulig kunne ha påført seg selv, innstilte politiet tre ganger på å henlegge saken – før den daværende Riksadvokaten selv tok ut tiltale i 2008. Mannen ble senere dømt til åtte års ubetinget fengsel. Moren fikk halvannet års betinget fengsel for «passiv medvirkning» til volden.
Politiet har senere innført bedre rutiner for å undersøke barnedødsfall, blant annet ved obligatoriske åstedsundersøkelser. Men når det gjelder forebygging og etterforskning av kriminelle handlinger mot barn som fremdeles er i live, har det altså vært liten utvikling.
For hva er årsaken til at barn som er utsatt for overgrep «ikke forteller så mye»? Svaret finnes i det meste som er gjennomført av kritiske undersøkelser av saker hvor barn ikke har fått den hjelpen de trenger: Barna blir verken hørt eller forstått. Vi voksne evner ikke å kommunisere på barnas premisser.
Politioverbetjent Tone Davik ved Kripos er ekspert på tilrettelagte avhør av barn. Hun sa til Aftenposten i november 2018: «Å fortelle om seksuelle overgrep sitter svært langt inne hos barn. Som oftest vil det være et større problem at de ikke forteller, enn at de forteller ting som ikke er sant.»
Ved Nok. Oslo – senter mot incest og seksuelle overgrep er erfaringen den samme – også når barna er blitt voksne. Det tar gjennomsnittlig 17 år før mennesker som har vært utsatt for overgrep som barn, forteller om det til andre. I mellomtiden har mange av ofrene holdt på å drukne i skyld, skam og sinne. De fleste forsøker å flykte fra smerten gjennom rus eller annen avhengighet. Mange blir selv voldsutøvere eller overgripere.
Publisert første gang i Klassekampen, november 2020.