«Ingen bror får bli igjen»
Norges krig i Afghanistan – nytt forord
Da den afghanske kamptolken Faizullah Muradi kom alene som flyktning til Norge 23. september 2013, trodde han at han kom til sine egne etter å ha kjempet mot Taliban sammen med norske styrker i Afghanistan i to og et halvt år.
Isteden ble han kastet ut av landet vårt – og fikk først komme tilbake etter voldsomme protester fra både opposisjonspolitikere på Stortinget, krigsveteraner og lokalbefolkningen i Mandal der han var blitt midlertidig bosatt i påvente av om han ville få bli i Norge.
Faizullahs historie ble første gang publisert i 2015. Med den nylige tilbaketrekningen av alle norske og internasjonale styrker fra Afghanistan, er den dessverre blitt aktuell på ny. For igjen går diskusjonen om hva Norge egentlig har oppnådd med sin innsats i det splittede landet, og hvilket ansvar vi har etter nesten 20 år med krigshandlinger på fremmed jord.
Faizullahs fortelling er illustrerende for hvordan norske styrker har operert i hjemlandet hans. Men siden boken beskriver landets historie, dets kultur og krigføringen han deltok i – sett med hans afghanske øyne, kan det kanskje være nødvendig med et lite norsk, historisk bakteppe.
Da væpnede norske styrker gikk inn i Afghanistan i 2001 for delta i amerikanernes jakt på terrororganisasjonen Al Qaida, var det få nordmenn som hadde noen særlig kunnskap om landet – bortsett fra at det tidligere skulle ha vært okkupert av Sovjetunionen. De eneste som virkelig kjente afghansk kultur og det politiske landskapet, var noen bistandsarbeidere, diplomater, etterretningsagenter, journalister og sosialantropologer. Det norske politiske mandatet var utformet som en «fredsoperasjon», men handlet i praksis om at vi skulle gjøre det USA (og etter hvert NATO) ba oss om å gjøre.
Først etter noen år ser det ut til at stortingspolitikerne og statsrådene som hadde sendt de norske soldatene ut i felten, forsto at de i liten grad drev med fredelig arbeid. Soldatene deltok for det meste i det de hadde trent på her hjemme: krig. Etter at det i løpet av 2003 begynte å bli klart at store deler av Al Qaida og deres leder Osama Bin Laden hadde flyktet til Pakistan, var fiendebildet dessuten blitt endret. Nå handlet det om å nedkjempe terroristenes tidligere afghanske vertskap, Taliban. Den islamistiske bevegelsen var blitt drevet ut av regjeringskontorene i Kabul ved hjelp av amerikanske styrker allerede høsten 2001, og var blitt den nye afghanske regjeringens verste politiske og militære motstander.
I 2005 gikk de nordiske og baltiske landene sammen om å etablere Provincial Reconstruction Team (PRT) hvor de militære styrkenes hovedoppgave var å sikre at det var trygt å drive bistandsarbeid. Norge påtok seg lederansvaret for denne styrken og valgte Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan som base. Det skjedde stikk i strid med advarsler fra både den norske etterretningstjenesten (gjennom den hemmelige enheten E14) og flere lokale krefter, blant annet muktaren (ordføreren) i provinshovedstaden Meymaneh. Faryab hadde inntil da vært lite utsatt for krigshandlinger fordi et av landets største folkeslag, pashtunerne, der Taliban har hatt sin sterkeste tilslutning, var i mindretall.
Det mest dominerende og regjerende folkeslaget i Faryab var usbekere som ved hjelp av lokale styrker, hadde sikret sine områder så det var noenlunde trygt for norske og andre lands bistandsarbeidere der. I de pashtunske områdene i nord og vest for hovedstaden, var det stadig uroligheter. Der fikk innbyggerne lite eller ingenting av bistandspengene, og følte seg forfordelt.
Den norske styrken holdt til i en gammel militærleir som var bygget rundt en bankbygning i sentrum av Meymaneh og overtok fra 2005 hovedansvaret for «rekonstruksjonen» i Faryab provinsen. Allerede i februar året etter ble leiren angrepet av et par hundre rasende menn, mange tungt bevæpnet. De ville kaste ut de nye «hjelperne» fordi de hadde vært med på å publisere de berømmelige Muhammed-karikaturene, som jo hadde skandinavisk opphav. Leiren ble så vidt berget, men det var en dårlig start på oppdraget. Etter flere angrep måtte «fredsstyrken» bygge en større og mer solid festning på en slette utenfor byen.
Leiren fikk navnet Camp Griffin og var beskyttet av opptil fire meter høye murer av såkalte hescoballer laget av sammenpresset grus med tjukke stålnett rundt, Verken eksplosiver eller tunge stridsvogner kan trenge igjennom dem. Festningen skulle tjene som felles hovedkvarter og treningsleir for norske, amerikanske og baltiske soldater i International Security Assistance Force (ISAF) under NATOs kommando. De skulle lære opp kolleger fra de afghanske regjeringsstyrkene, så de ble dyktige nok til å krige mot Taliban på egen hånd.
I 2009 presenterte Norge sin nye «Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan». Den skulle forsvare fortsatt norsk militært nærvær i det krigsherjede landet, og ble innledet slik: «Hovedmålet for det norske engasjementet i Afghanistan er å bistå afghanske myndigheter i deres ansvar for å sikre stabilitet, sikkerhet og utvikling.» For å få til dette måtte afghanerne selv bygge opp kapasiteten til både hæren (ANA) og politiet (ANP), og unngå at internasjonal støtte kom i veien for «styrket afghanisering».
Men sto det: «Samtidig medfører ikke økt fokus på afghanisering at det er behov for å endre på de prinsipper som har ligget til grunn for norsk sivil og militær innsats i Afghanistan.» Dette til tross for at generalmajor Robert Mood som da var generalinspektør for Hæren og hadde inngående kjennskap til Norges og NATOs operasjoner i Afghanistan, allerede i juli 2008 hadde skrevet en artikkel i Samtiden der det blant annet stod:
«Bistanden i dag er fragmentert, både mellom de ulike organisasjoner og mellom de ulike land, selv innen NATO. PRT-systemet som Norge bidrar til i Faryab-provinsen er med på å forsterke dette problemet. I dag er PRT’ene drevet etter nasjonale retningslinjer, noe som trekker Afghanistan fra hverandre – ikke sammen. Norge driver i dag den eneste PRT som ikke driver humanitær bistand som et militært virkemiddel.»
Samme år publiserte sosialantropolog og Afghanistan-ekspert Fredrik Barth (1928-2016) mange av de samme advarslene som E14 og muktaren i Meymaneh hadde kommet med i 2005. I boken med den enkle tittelen Afghanistan og Taliban, basert på årevis med feltarbeid helt siden 1950-tallet hos både pashtunerne og andre folkeslag, forklarte Barth hva som kunne være lurt å vite om et land og deres folk – før man går inn for å forsøke å hjelpe dem. Den lille boken på snaue 100 sider fikk stor omtale i mange medier, men så heller ikke ut til å nå fram hverken til våre politiske og militære myndigheter.
Alle kritikerne fikk uhyggelig rett i sine betenkeligheter. Den økte militære aktiviteten i Faryab som etter planen skulle sikre stabilisering og utvikling av provinsen, virket som fluepapir på Taliban. Særlig fordi innsatsen ble mest konsentrert mot de pashtunske områdene der folk ikke fikk besøk av bistandsarbeidere med tankbiler fulle av rent vann, sykepleiere og leger med medisiner eller ingeniører med teknisk utstyr. Det som møtte dem, var svære monstre av militære kjøretøyer med tungt bevæpnede soldater om bord. Militær innsats mot Taliban-områdene ble heller ikke fulgt opp med sivile ressurser.
Dette var kort fortalt situasjonen da den 17 år gamle butikkarbeideren Faizullah Muradi landet i et militærfly på den støvete flystripa utenfor Camp Griffin i januar 2009 for å arbeide som tolk for de norske styrkene. Det skulle bli en jobb som var helt annerledes enn han hadde forestilt seg. Etter et par ukers opplæring, bar det rett ut i krigen – som kamptolk.
Mens norske soldater bare var i tjeneste et halvt år gangen og fikk minimum to års hvile hjemme i Norge, levde Faizullah og hans afghanske kolleger sammenhengende med krigshandlinger i flere år, bare avbrutt av korte permisjoner. Våren 2011 var det slutt.
Halvannet år senere trakk de norske styrkene seg ut av Faryab-provinsen for godt og fikk nye oppgaver andre steder i landet. De aller fleste studier og rapporter som er laget i ettertid, konkluderer med at innsatsen var mislykket, i alle fall målt etter intensjonene. Det eneste som trekkes fram er at kvinner fikk bedre tilgang til arbeid og at både jenter og gutter fikk utdanning – så lenge det varte. Dessuten fremheves det fra militært hold at norske soldater fikk god trening i å krige sammen med styrker fra andre NATO-land.
Flere erfarne norske soldater hadde likevel for lengst begynt å tvile på om det de drev med hadde noen hensikt. En av dem var den meritterte marinejegeren, etterretningseksperten og orlogskapteinen Trond Bolle som hadde ledet og deltatt i en rekke spektakulære operasjoner over hele Afghanistan siden 2002. Like før han dro ut på sitt siste oppdrag sa han til en av sine nærmeste venner: «Dette kommer vi til å tape.» Selv mistet han og tre andre nordmenn livet da den pansrete biler deres ble sprengt i to av veibombe nær Meymaneh 27. juni 2010.
Journalist Anders Sømme Hammer som i årevis dekket Afghanistan-krigen på en kritisk og uredd måte, skrev allerede 8. mai 2013 en kronikk i Aftenposten: «Etter at de norske soldatene trakk seg ut av Faryab-provinsen, så jeg begynnelsen på det nye Afghanistan. Det skremmer.»
Ved Faizullahs ankomst til Norge i høsten 2013, hadde våre regjerende politikere åpenbart heller ingen kunnskap om hva slags ansvar en nasjon påtar seg når den velger å blande seg militært inn i andre lands anliggender. En av kamptolkenes viktigste oppgaver var å avlytte Talibans samband, så de norske offiserene som hadde kommandoen, kunne «lese» både fiendens posisjoner og hvor de planla å forflytte seg. Det gjorde kamptolkene enda mer utsatt enn de ordinære soldatene. For at ikke skarpskytterne til Taliban skulle greie å identifisere dem og «ta dem ut», ble tolkene kledd i norske uniformer med norsk flagg og utstyrt med de samme våpnene som nordmennene. Da kunne de også bidra til å øke ildkraften under trefninger når det var nødvendig. Flesteparten av de andre nasjonene opererte på samme måte.
Under arbeidet med denne boken snakket jeg med mange norske veteraner for å komplettere Faizullahs historie. Alle var enige om en ting: de var helt avhengige av denne tjenesten. Mange av kamptolkene som måtte leve i skjul eller flykte etter å ha hatt samme jobb som Faizullah, ble senere sluset inn i Norge i all stillhet. Noen av dem fikk ikke komme hit fordi de under intervjuene på den norske ambassaden i Kabul, ikke tok fullstendig avstand fra det strenge religiøse regimet de var vokst opp under.
Men også mange andre lokale hjelpere som samarbeidet med eller jobbet direkte for de norske styrkene, har utsatt både seg selv og sine familier for stor fare. Det gjelder alt fra sjåfører og de lokale soldatene som ble lært opp av norske instruktører – til håndverkere og renholdsarbeidere. Når Taliban nå – fra august 2021 – igjen er kommet til makten, er det derfor mange flere enn de som aktivt deltok direkte i kamphandlinger, som har behov for beskyttelse
Med tom ambassade i Kabul har Norge nå få muligheter til å beskytte norskvennlige afghanere som ikke kom seg ut av landet innen 31. august. UDI varslet allerede dagen etter at de nå må komme seg til Norge på egenhånd dersom de ønsker vår hjelp, fordi de ikke kan søke asyl her uten å ha føttene på norsk jord. Faizullah fikk heller ingen hjelp der han kom fra, men måtte flykte den lange og farlige veien til Europa, en vei som bare profesjonelle menneskesmuglere kan organisere når ikke Norge og andre vestlige nasjoner forstår hvilket ansvar vi har – eller er villige til å ta det.
Så vidt jeg har kunnet registrere har verken NATO-sjef og tidligere statsminister Jens Stoltenberg eller vår nåværende regjeringssjef Erna Solberg gått offentlig ut og tatt noe fullstendig ansvar for den norske innsatsen i Afghanistan – til tross for at de til sammen har ledet landet vårt gjennom alle de mest mislykkede og kritiske krigsårene der nede.
Hvorfor ikke? Kan hende ligger noe av svaret i den forfeilede PRT-etableringen i 2005 og Faryab-strategien fra 2009 der varsellampene lyste fra både militært, sivilt og lokalt hold – uten de ble tatt hensyn til. Kanskje ikke så rart da, at både Solberg, Stoltenberg og andre politiske ledere ble så overrasket og sjokkert over at den afghanske regjeringen som Norge har støttet gjennom 20 år, falt sammen som et korthus så å si over natten da de internasjonale styrkene trakk seg ut.
Mange av de norske soldatene som har deltatt i krigen mot Taliban, sier at det var som forventet. Etter å ha risikert livet i kamp for noe de i begynnelsen trodde på – og mistet mange kamerater, sitter de i tillegg igjen med en helt unødvendig skyldfølelse så lenge deres politisk overordnede ikke er villige til å ta et tydelig og uforbeholdent ansvar for i det minste det siste tiårets militære misére.
Forhåpentlig kan en ny utgave av denne boken – når den foreløpige afghanske fasiten nå er et faktum – bidra til at våre politiske ledere neste gang lytter litt mer til dem som har skoene på, og vet hvor de trykker.
Kolsås/Kongsberg i september 2021
Jon Gangdal