Til topps på en OL-løgn

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Denne uken startet den olympiske fakkelstafetten som blant annet skal bringe den olympiske ild til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest (8848 meter). Det er ikke første gang Kina bruker tibetanske Chomolungma (Alle vinders mor) som arena for politisk propaganda. 

På 1960- og 1970-tallet ble kinesiske Everest-bestigninger brukt som bevis på kommunistpartiets uovervinnelighet og kraften i Mao Tse-tungs tanker. Ekspedisjonene som feilet, ble fortiet. Den første kinesiske Everest-ekspedisjonen var i 1960, året etter at Dalai Lama måtte flykte fra Tibet for godt, og 10 år etter at Tibet ble såkalt autonom region under kinesisk herredømme. Å plante det røde flagget på tibetanernes helligste fjell, hadde en sterk symboleffekt. Klatreruta var den samme som britene hadde gjort sju forsøk på å klatre på 1920- og 1930-tallet – uten å lykkes.

Ekspedisjonen tellet 214 medlemmer. Tre kinesere og en tibetaner greide til slutt å ta seg forbi det vanskeligste punktet, Second Step på 8700 meter, en fem-seks meter høy loddrett fjellvegg. Forseringen tok fem timer, og skjedde til slutt i sokkelesten! En av klatrerne var da så forfrossen og utslitt, at beina ikke kunne bære ham lenger. I den offisielle ekspedisjonsrapporten het det:

”Da gjennomførte vi tre medlemmer av kommunistpartiet et møte. (på 8750 meter! – red anm) Skulle vi snu, slik som alle britiske klatrere hadde gjort før oss? Nei! Selvfølgelig ikke! Hele det kinesiske folket og partiet fulgte oss. (…) Vi husket det høytidelige løftet vi hadde gitt om å bringe vårt nasjonalflagg og en gipsbyste av formann Mao til toppen. Det fylte oss med ny kraft!”

Den reduserte klatreren ble satt igjen. De tre andre strevde hele natta og nådde toppen ved fire-tiden neste morgen. Da de kom ned igjen, var fjerdemann knapt ved bevissthet, og snart død. Han hadde spart sitt siste oksygen og sukkertøy til kameratene sine. ”Hvilken edel karakter! I det samme steg den røde solen opp i øst og spredte sine stråler over oss. Åh, det var selve lyset fra vårt moderland! Det var det skinnende lyset fra Partiet og formann Mao Tse-tung som ga oss grenseløs styrke og visdom.”

Tilbake i Beijing ble de tre klatrerne hyllet av formann Mao personlig. Men i internasjonale klatrekretser ble bestigningen betvilt. Det fantes for eksempel ingen bilder fra toppen. Manglende internasjonal anerkjennelse var trolig årsaken til at kineserne allerede i 1966 prøvde seg på fjellet igjen – med fatalt resultat. Av 26 klatrere skal bare to ha kommet fra det med livet. I den britiske Alpine Journal ble det tørt kommentert: ”Tankene til formann Mao er neppe noen god erstatning for klatreferdigheter og fjellerfaring.” Kineserne benektet ekspedisjonens eksistens, men innrømmet til slutt at de hadde vært på fjellet for å studere solenergi.

Den kinesiske ekspedisjonen i 1975 hadde 410 deltakere, og opererte som et felttog med hyppige partimøter, studiesirkler og høytidelige opptak av nye partimedlemmer helt opp til 8200 meters høyde. Radio Chomolungma slynget hver dag politiske budskap og lovprisninger av Partiet og Mao ut over Base Camp. Under mottoet ”Jeg tar heller et skritt forover og dør, enn et halvt skritt bakover og overlever” nådde ni klatrere toppen, hvorav den første kvinne fra nordsiden av fjellet.

Kineserne er ikke alene om å forsøke å slå politisk mynt på de olympiske leker. Det mest grelle eksempelet på det er den sterkt nazi-inspirerte Berlinerolympiaden i 1936, der den olympiske fakkelstafetten ble innstiftet for å skape ekstra glamour rundt lekene. 3000 mennesker løp OL-fakkelen rundt hele Europa før den ble båret inn på Olympiastadion i Berlin der Adolf Hitler selvsagt var til stede.

Det nye med kinesernes alpine maktdemonstrasjon anno 2008 er at den skal direktesendes på TV verden over, og at den lammer all annen aktivitet på det populære fjellet. I den offisielle begrunnelsen som nylig ble sendt alle ekspedisjoner som hadde planlagt å bestige Mount Everest denne våren, står det: ”Fordi stor klatreaktivitet, folksomme klatreruter og økende press på miljøet vil kunne skape sikkerhetsmessige problemer i Qomolangma-området (inkludert Cho Oyu) denne våren, og det i tillegg er begrenset mottakskapasitet, kan vi dessverre ikke akseptere ekspedisjonen deres, og vi ber dere derfor utsette den til etter 10. mai.”

Dette er det ingen med kjennskap til området, som tror på. Riktignok har køer av klatrere vært et problem på et par punkter av ruta høyt oppe på fjellet (senest Cato Zahl-Pedersen som måtte snu på 8700 meter våren 2007). Men dette kunne enkelt vært løst ved at fakkel-ekspedisjonen ble gitt fortrinnsrett på disse stedene. Flere erfarne ekspedisjonsledere hadde allerede tilbudt seg å hjelpe til med det.

Blokkeringen av Cho Oyu (8201 m) har trolig andre motiver. Base Camp ligger flere mil fra Everest, men like ved Nangpa La (5700 m), et av de mest brukte passene mellom Nepal og Tibet. Det var her tibetanske pilegrimer, deriblant flere barn, ble angrepet av kinesiske soldater 30. September 2006. En 17 år gammel nonne ble skutt og drept, en ble såret og mange arrestert.

Massakren ble filmet og fotografert av flere utenlandske ekspedisjoner. Passet er et av målene for eksil-tibetanerne som allerede har lagt ut på Den lange marsjen mot sitt okkuperte hjemland. Kineserne har åpenbart nå forbeholdt seg retten til å massakrere dem uten tilskuere – om det skulle komme så langt.

At noen hundre klatrere fra de rikeste delene av verden må utsette Everest-eventyret er ingen stor ulykke. Atskillig verre er det for de hundrevis av sherpaene og yakdriverne, og tusenvis av bærerne, bøndene og småhandlerne som nå mister inntekten de skulle leve av resten av året. Verst er det kanskje likevel at den olympiske arrangøren lyver.

Under normale omstendigheter ville de fleste Everest-klatrere heiet den olympiske ild til topps med stolthet. I stedet reduseres den historiske begivenheten til et isolert kinesisk TV-jippo. Så stor er den kinesiske frykten for friheten i Tibet at stormakten også har bedt Nepal om å stenge begge fjellene, noe det fattige fjellandet allerede har etterkommet – avhengig av goodwill som det er, fra supermaktene i både nord og sør.

De eneste som protesterer mot stengingen av også den nepalske siden av fjellet er, ironisk nok, maoistene i Nepal og en gruppe sherpaer som på eget initiativ har organisert en ekspedisjon for å bestige Mount Everest i protest mot både nepalske og kinesiske myndigheter.

Da Kina i 2001 ble tildelt de olympiske sommerlekene for 2008, forsikret kinesiske myndigheter at det ”… ikke ville være noen restriksjoner på mediedekning og journalisters mobilitet i forkant av og under OL.” Stengingen av Everest og Cho Oyu er et håndfast bevis på at dette ikke holder stikk.

Kanskje trodde IOC at de hadde makt til å påvirke verdens mest folkerike stat i en mer human retning. Ennå er det et snaut halvår igjen til OL-fakkelen bæres inn foran 91 000 tilskuere og utøvere på den nye stålstadion i Beijing. La oss håpe smaken av den begivenheten blir bedre enn historien så langt tilsier.

Kilder:
Mountaineering in China, Beijing 1965
Another Ascent of the Worlds highest Peak – Qomolangma, Beijing 1975
Walt Unsworth: Everest, London 1989.