Ansvar og skyld

Tilbake til artikkeloversikt

Som mennesker må vi selv ta hovedansvaret for våre gjerninger og misgjerninger. Men har vi ikke også et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret? Både i Øygard-saken og Christoffer-saken var dette medansvaret fraværende.

«Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist, hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?» Slik innleder og avslutter Jens Bjørneboe diktet Mea Maxima Culpa (Min store skyld) i skuespillet Fugleelskerne fra 1966. Det handler om svik og dobbelmoral hos gamle tyske krigsforbrytere og deres medløpere.

Ansvar og skyld er to av de tyngste byrdene som hviler på menneskets skuldre. Både i Bokmålsordboka (1997) og Norsk Etymologisk Ordbok (2013) forklares begrepene på måter som gjør at de griper inn i hverandre. «Ansvar (moralsk, økonomisk eller juridisk) forpliktelse til å stå til rette for noe.» «Skyld: i betydningen feil: ansvar for skade.» Ordet skyld kan også bety «å stå i gjeld eller slektskap til noen».

Kanskje er det den glidende overgangen mellom de to begrepene som gjør at de er gjenstand for så mange misforståelser. I dagligtale sier vi ofte «Det er ditt ansvar!» Det gir oss en følelse av noe vi kan gjøre noe med, og kan oppleves som positivt. Men når vi sier: «Det er din skyld!» mener vi sannsynligvis at noen allerede har gjort noe galt, og må stå til ansvar for det.

Kan en person være skyldig uten å være ansvarlig? Ja, sier domstolene når de finner at gjerningspersonen er mindreårig, mentalt tilbakestående eller var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det betyr at vedkommende er skyldig faktisk sett, men ute av stand til å ta ansvar for sine handlinger.

Kan noen være ansvarlige uten å være skyldige? Det er tvilsomt, sier flere av de som har anmeldt og kommentert boka Ikke si det til noen som handler om Rune Øygards ordførerkarriere, og hvordan den unge jenta opplevde det hemmelige kjæresteforholdet han innledet til henne.

Å gjøre andre medansvarlige for hans kriminelle handlinger, er å trekke det for langt, hevdes det. De skeptiske kommentarene baserer seg på følgende avsnitt i bokas siste kapittel:

«Øygard må selvsagt selv bære ansvaret for det han har gjort, enten han vil eller ikke. Men hvilket ansvar har alle skredderne som bidro til å skape dette moderne eventyret om keiserens nye klær?» Deretter antyder jeg i spørsmåls form hvem disse skredderne kan være; mennesker som enten hadde økonomiske, politiske eller andre fordeler av Øygards posisjon, eller folk som faktisk så at noe var galt – uten å si fra.

Siden dette åpenbart trenger en utdypning, vil jeg stille noen nye spørsmål:

Hvordan får en mann så mye makt at han i praksis styrer mye av virksomheten og utviklingen i en hel kommune etter eget forgodtbefinnende? Hvordan kan han gjennomføre flere næringspolitiske manøvre som er helt på kanten, uten at noen sier fra? Hvordan kan han bygge det ene luftslottet etter det andre, og få alle til å tro at har skapt en kjempemessig kommunal suksess? Hvordan får han til slutt et handlingsrom som er så stort, og en dømmekraft som er så liten, at han kan begå kriminelle handlinger mot et barn gjennom nesten to år, samtidig som han blir hyllet og heiet på av nesten alle omkring ham?

Slikt er selvsagt ikke én manns verk, selv om den grunnleggende drivkraften befinner seg inni ham. De færreste av oss lever i et vakuum. Det gjorde i alle fall ikke ordfører Rune Øygard med hans fenomenale lokale og nasjonale nettverk. Bare i 50-årslaget hans våren 2009 var det 124 gjester, hvorav flertallet på en eller annen måte ble karakterisert som gode eller nære relasjoner. Det var familie, venner, kolleger, naboer og flere av hans tetteste politiske og forretningsmessige forbindelser.

Var det ingen av disse som hadde begynt å legge merke til at det var et misforhold mellom hva Rune Øygard lovet, og hva han faktisk gjorde? Var det ingen som stilte spørsmål ved hans nesten eneveldige maktposisjon og manipulerende lederstil?

Og når han gang etter gang hadde med seg den samme ungjenta i jobbmøter og forklarte hennes passive mobiltastende tilstedeværelse med interesse for politikk og stort omsorgsbehov; var det ingen som syntes det var litt merkelig?

Både under og etter arbeidet med boka, har jeg fått bekreftet at det var det. En gjennomgående reaksjon fra en rekke mennesker i kretsen rundt den tidligere Vågå-ordføreren, har vært at «brikkene falt på plass» da det ble kjent hva slags forhold det egentlig var mellom Øygard og den unge jenta. Flere sier at boka har «fylt flere hull» i deres oppfatning og forståelse både av ordførerens offentlige og private handlinger.

Disse reaksjonene kommer selvfølgelig ikke fra ingenting. Noen har altså sett. Ikke hele bildet, men litt av det. De har knapt visst at deres observasjoner kunne være brikker i et puslespill, og enda mindre hva bildet skulle forestille. Likevel har mange altså hatt en følelse av usikkerhet og ubehag. Men de gjorde lite eller ingenting for å få bekreftet sine bange anelser om at noe ikke stemte. Hvorfor?

Jeg oppdaget akkurat det samme mønsteret da jeg gjennomgikk omgivelsene til åtte år gamle Christoffer som ble mishandlet til døde av sin stefar. Flere og flere i guttens familie, hans nærmeste kontakter på skolen og andre steder utenfor hjemmet, var urolige for blåmerker og skader. De observerte at både Christoffer og hans mor endret atferd og ble mer og isolert fra sine venner. Men de satte seg aldri ned sammen for å forsøke å tegne hele bildet. Ikke før det var for sent.

Som mennesker må vi selv ta hovedansvaret for våre gjerninger og misgjerninger. Men har vi ikke også et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve dette ansvaret?

For meg er svaret selvsagt. Det krever at vi sammen begynner å bry oss mer om og med hverandre, og at vi våger å utvikle og utvide vår kunnskap og fantasi. Det holder ikke å måle andres potensial for misbruk og mishandling ut fra hva vi selv er i stand til, eller å la oss blende av enere og andre kjendiser. Det er nok å nevne sexskandalene i BBC for å se hvor stjerneblind det går an å bli.

Når vi tegner et felles bilde og kan vi gi en mer nøktern analyse av situasjonen. Da vil vi også lettere få avkreftet grunnløse mistanker og rykter. Det er et like viktig resultat av en slik øvelse. Bjugn-saken er et eksempel på hvor ille det kan gå når fantasien løper løpsk og ikke blir paret med kunnskap.

Christoffers mormor var den første som erkjente sitt medansvar for ikke å ha skjønt hva som faktisk var i ferd med å skje med barnebarnet hennes. Og ikke bare medansvar, men skyld. Allerede samme kveld som gutten døde, mens sorgen holdt på å rive henne i filler, bestemte hun seg for å stå åpent fram med sin veldige skyldfølelse, og bruke resten av livet til å kjempe for at ikke andre barn skal lide samme skjebne.

Etter at boka om Christoffer-saken kom ut, ble guttens mor tiltalt og dømt for passiv medvirkning til grov legemsbeskadigelse, men ikke til guttens død. Både helse- og skolepersonell var allerede gjort medansvarlige gjennom sterk kritikk i tilsynsrapporter fra Helsetilsynet og Fylkesmannen i Vestfold.

I Øygard-saken er det bare jentas nærmeste familie som offentlig har klandret seg selv for at de ikke fulgte sin magefølelse av at noe var galt, og gjorde enda grundigere undersøkelser rundt datterens hyppige kontakt med den voksne mannen. Dessuten har lokalavisene Fjuken og GD tatt selvkritikk for at de var for lite kritiske til den tidligere Vågå-ordførerens virke. Vågå kommunes nye ordfører uttalte etter dommen i lagmannsretten: – Vi beklager naturligvis den påkjenningen hun har vært utsatt for.

Men hvor er alle de andre?

Nylig satt tidligere statsminister Jens Stoltenberg og vred seg på stolen i VGs TV-studio for å unngå å svare direkte på om han hadde hatt et vennskapelig forhold til Rune Øygard. Flere andre fremtredende personer fornekter sine tidligere tette vennskapsbånd til den joviale og karismatiske eksordføreren.

Slik forsøker de febrilsk å distansere seg enda mer fra sitt menneskelige medansvar, mens de i virkeligheten begår et dobbelt svik. Både mot sin tidligere venn, hvis straffbare handlinger det selvsagt er all grunn til å ta avstand fra, men som like fullt er et menneske blant oss, og mot jenta som heller ikke får noen beklagelser som kunne styrket henne på veien videre. 

Jens Bjørneboe studerte og skildret menneskenes ondskap så inngående at han vel nærmest gikk med i dragsuget, bare 55 år gammel. Han kom likevel fram til at det ikke er ondskapen, men dumheten og feigheten som er menneskets verste fiender. I Mea Maxima Culpa plasserer han ansvar og skyld slik:

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!