Når eselet og løven brøler
Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver
De siste ukers SV-tumulter er som en omvendt versjon av en av Æsops kloke fabler:
Et esel sa til en løve: ”Alle dyr er redde for meg.” For å vise at det var sant, fikk eselet løven med seg opp på et fjell. Der ga det seg til å remje og belje så det ljomet. Rever og harer som hørte denne ulåten, flyktet til alle kanter. ”Der kan du se hvor redde de er,” sa eselet. ”Et slikt brøl hadde skremt meg også,” svarte løven, ”om jeg ikke visste at det kom fra et esel.”
SV var tidligere som eselet – det kunne brøle så mye det ville uten at noen ble skremt. I regjeringsposisjon er eselet plutselig blitt løve. Problemet er bare at partiet ikke har forstått det selv.
Kommunikasjon består av fire faktorer: 1. Avsenders posisjon og troverdighet. 2. Budskapets innhold. 3. Formidlingskanal. 4. Mottakers kunnskap om og interesse for det du sier.
Det etterlatte inntrykk av budskapet avgjøres altså ikke bare hva du sier, men også av hvilken posisjon du har som avsender.
Etter å ha brølt på en rekke politiske områder gjennom 40 år i opposisjon – uten å bli særlig hørt, har SVs mest sentrale politikere nå plutselig fått det store sjokket: Alt de sier – om det så bare er en forsiktig personlig ytring – blir tillagt både nasjonal og internasjonal tyngde.
Vi ser at kun en liten antydning av et politisk hamskifte fra en politiker i posisjon kan få mye større konsekvenser enn et fullbyrdet førstesideutspill fra en politiker i opposisjon.
Overdimensjoneringen og vridningen av Øystein Djupedals angivelige ”utspill” om avskaffelse av bordbønn i skolen, er et godt eksempel på det. Hadde Djupedal sagt noe tilsvarende mens han satt i opposisjon på Stortinget, ville det knapt blitt viet en notis i Vårt Land.
I all vellykket kommunikasjon er det også en femte faktor som må stemme: Timing; det er en tid for alt. Mange vil nok mene at SVs Israel-utspill er omtrent like dårlig timet som Norske Skogs offentliggjøring av beslutningen om å legge ned Union Fabrikker i Skien – noen få uker før et stortingsvalg – selv om det var aldri så rasjonelle forretningsmessige hensyn bak den beslutningen.
Kristin Halvorsen har i ettertid angret på at hun ikke skjønte rekkevidden av sine uttalelser om å boikotte Israel. Å kjenne det handler først og fremst om å forstå sin posisjon som avsender. Det kan se ut som Halvorsen nå har skjønt sin nye rolle. Men det blir uvegerlig noe lett tragisk over en leder av et parti som gjør et enstemmig landsstyrevedtak, som partiets leder ikke selv kan fronte. Den ellers så sprudlende partilederen bærer da også sterkt preg av det.
Ellers i partiet synes forståelsen å være atskillig lavere. Der fortsetter man å heise gamle fanesaker fra oppsisjonstida – i stedet for å legge et samlet trykk bak viktige saker partiet faktisk kan utnytte regjeringsposisjonen til å få igjennom. I SV-lederens umulige posisjon er det så en ukefersk generalsekretær som må svare på direkten i Dagsrevyen. Det er dømt til å gå galt. For hvilken intervjuer interesserer seg vel for fanesakens hovedbudskap i en slik delikat situasjon? Det ender selvfølgelig med at hovedtemaet ikke blir boikotten av Israel, men hvorfor lederen av partiet ikke kan fronte den. Slikt blir det ikke bare en elendig TV-opptreden av, men også et etterlatt inntrykk av et parti dyp krise.
For et politisk parti som har vært i opposisjon i mer enn 40 år, og der den indre spliden stadig kommer til overflaten i de mest avgjørende situasjoner (jevnfør utspillet fra Akershus SV en uke før valget) er det selvsagt en utfordring plutselig å måtte være ansvarlig for alt de sier og gjør. Det er nok også riktig at særlig partiets ledende politikere nå blir fotfulgt mer av journalister, slik Øystein Djupedal har forsøkt å (bort)forklare dimensjonene på sine tabber.
Hvilken overraskelse! Det skulle bare mangle at ikke alle statsråder, partiledere, stortingsrepresentanter og andre tillitsvalgte blir fulgt med argusøyne. Er det noe som bør interessere et partis velgere, så er det jo om partiet greier å levere den varen det har solgt inn. Og særlig et SV som fortsatt å love, og altfor seint skjønte at regnskapets time var kommet.
Sett utenfra fortoner det seg likevel underlig at et parti som tidlig visste at det kunne havne i regjeringsposisjon, åpenbart ikke kan ha laget noen effektiv strategi for hvordan det burde kommunisere i sin nye situasjon.
Partimedlemmer og tillitsvalgte burde i det minste ha lest Æsops lille fabel.
Jon Gangdal er kommunikasjonsrådgiver og partner i CCN AS.