Den farlige taushetsplikten (2)
I fattige land dør barn av mangel på mat og vann. I Norge dør barn fordi ingen ser hvordan de egentlig har det – før det er for sent. Årsaken er misforstått taushetsplikt.
Bøkene jeg har skrevet om barn som ikke har fått den hjelpen de trenger i tide – blant annet åtte år gamle Christoffer fra Andebu som ble mishandlet til døde av morens nye mann, 13 år gamle Angelica som døde av anoreksi på hytta i Valdres og senest 14 år gamle Gabriela som ble drept av en jevngammel kamerat i Søgne – har ett tydelig, felles trekk: Mange i barnets omgivelser har vært urolige for at noe dramatisk kunne komme til å skje. Men ingen har sett hele bildet og hvor farlig situasjonen egentlig var.
Hovedårsaken har vært mangelfull organisering av det offentlige hjelpeapparatet og liten samhandling innenfor og mellom de forskjellige tjenestene som skal hjelpe barn og unge. Det dårlige samarbeidet bunner igjen i feiltolkninger av bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsplikt og avvergeplikt. Etter å ha gransket flere enkeltsaker i Søgne kommune i kjølvannet av drapet på Gabriela i august 2015 konkluderte Agder kommunerevisjon med det samme: «Dette kan ha medført at barn og unge ikke har fått hensiktsmessig – og/eller tilstrekkelig hjelp til riktig tid.»
Boken Noen kommer til å bi drept – når barn ikke får hjelp i tide tegner et sanntidsbilde av situasjonen før Søgne-jenta ble tatt av dage. Bildet viser at det offentlige hjelpeapparatet totalt sett visste nok til at drapet trolig kunne vært forhindret, noe også politiet bekrefter. Problemet var at alle kun satt med noen brikker hver av et puslespill som de først senere har lagt sammen.
I oppvekstsektoren og helsevesenet skal taushetsplikten først og fremst hindre at uvedkommende får tilgang til personopplysninger og annen fortrolig informasjon. Taushetsplikten skal beskytte dem hjelpeapparatet er til for, så de trygt kan fortelle om personlige og private forhold som er av betydning for at de får den hjelpen de trenger.
Opplysningsplikten og avvergeplikten skal inntre når en instans får kunnskap om at noens liv og helse står på spill, og at det kan være avgjørende å dele opplysninger med andre offentlige instanser (som er underlagt tilsvarende taushetsplikt og opplysningsplikt) for å få et fullstendig bilde av situasjonen. Slik deling foregår nesten sømløst i mange kommuner som har organisert tjenestene for barn og unge ut fra hva som best for barnet. Der jobber barnehager, skoler, PP-tjeneste, helsesøster, barnevern og andre sammen til daglig.
Hensikten med disse lovbestemmelsene er altså ganske enkel. Ulykken er at lovverket er såkalt profesjonsbestemt. Det vil si at lovtekstene er ulikt formulert og forskjellig vektet fra tjeneste til tjeneste – i tillegg til at det også finnes sentrale bestemmelser i forvaltningsloven og straffeloven (avvergeplikten). Dermed tolker hver instans bestemmelsene ut fra sitt eget, og ikke et felles ståsted.
Mange definerer dessuten taushetsplikten som et personlig ansvar. Det gjør at dyktige og velmenende mennesker som virkelig vil barnas beste, ofte blir sittende i et vakuum med hver sine kort tett til brystet. Selv de beste kan komme til å gjøre en dårlig jobb når de blir en del av et system som ikke fungerer, og attpåtil må tolke et ubegripelig lovverk på egenhånd.
Misforståelsene går langt: To sykepleiere som tok imot den døde Christoffer på sykehuset i februar 2005 fortalte senere at de satt med «en ekkel følelse». Den ene hadde sågar vært med å behandle gutten fjorten dager tidligere da han ble lagt inn med mindre alvorlige skader. Men i stedet for å varsle den tilstedeværende politimannen om sine mistanker, fortalte de senere at «vi måtte først sikre våre rettigheter i forhold til taushetsplikten». Fjorten dager senere fikk de en uttalelse fra Legeforeningens juridiske rådgiver om at det var greit å melde en bekymring. Da hadde rettsmedisinerne for lengst slått alarm, men alle tekniske bevis var borte.
I 2013 publiserte Kommunenes Sentralforbund Veileder: Taushetsplikt og samhandling i kommunalt arbeid for barn – ungdom – familier. Den ble på 68 sider, og har neppe bidratt til å gjøre noen særlig klokere. Justisdepartementets lovavdeling satte samtidig i gang et arbeid for å forklare bestemmelsene på enklere vis – uten hell. De siste to årene har de engasjert tre uavhengige juristmiljøer som underleverandører, for å få hjelp. Alle har i tur og orden trukket seg etter å ha brukt månedsvis på finne en brukbar løsning.
Etter fire år har altså noen av Norges skarpeste jushoder ennå ikke greid å få dette lovverket opp og ut av den juridiske hengemyra det er havnet i – til tross for flere etterlysninger, blant annet fra Riksadvokaten. Et nærliggende spørsmål er da muligens: Kan det rett og slett være selve lovkonstruksjonen det er noe galt med?
Og det neste spørsmålet: Hvor lenge kan våre lovgivere se på dette? Eller vet ikke politikerne hva som foregår – eller rettere sagt: ikke foregår – i departementenes dypeste korridorer, og som får dødelige konsekvenser for både små og store?