Artikler

Jeg har brukt alle markene rundt Oslo siden jeg flyttet til byen for første gang i 1973. Min første tanke når jeg nå skal forsøke å erindre hva jeg husker aller best som mangeårig markagjest, er dette:

Nå har vi jo hatt en oppklarerende samtale på telefon. Det gjorde godt. Selv med all min medieerfaring på begge sider av mikrofonen, er det ikke til å unngå at man får en følelse av å bli virvlet inn i en mediestorm der det er vanskelig å bevare regien på det man faktisk tenker, mener og sier.

Nok en gang blåses det liv i den gamle debatten om det er forsvarlig å drive og stimulere risikosport. Den startet med de første klatreulykkene i Trollveggen på 1970-tallet

Denne uken startet den olympiske fakkelstafetten som blant annet skal bringe den olympiske ild til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest (8848 meter).

Ansiktet har ikke hud, men en læraktig hinne som er begynt å sprekke. Den kommer til å falle av. Tærne kjennes som en vond og nummen rekke av noe som henger ytterst på føttene.

Bevisstheten om egen betydning, både faktisk og symbolsk, er de såkalte toppledernes farligste felle. Å trone alene på toppen, som alt for mange enkeltpersoner fortsatt gjør i store virksomheter, fører nesten uten unntak til overdreven tro på egen storhet og usårbarhet.

De siste ukers SV-tumulter er som en omvendt versjon av en av Æsops kloke fabler: