NÅR TANKENE FOR(T)VITRER

Med de sosiale mediene er øyeblikkets tyranni blitt sterkere. Nå er det ikke bare tida vi hakker opp i stadig mindre biter – men tankene våre også.

Av Jon Gangdal, forfatter og rådgiver.

Den tyske dikteren Rainer Maria Rilke forteller i sine barndomsminner «Malte Laurids Brigges opptegnelser» (1910) om en mann som plutselig oppdager at han statistisk sett bare har tretti år igjen å leve. Det synes han er lite. Da slår det ham at hvis han splitter disse årene opp i måneder, blir tallet tolv ganger så stort; trehundreogseksti. Men han stopper ikke der. Han fortsetter regnestykket og ganger månedene med fire uker, ukene med sju dager, dagene med tjuefire timer, timene med seksti minutter og til slutt minuttene med seksti sekunder. Tallet blir så enormt at det i noen øyeblikk føles som om livet er uendelig – helt til han oppdager hvor fort nedtellingen går, og dernest: at nedtellingen ikke lar seg stoppe. Etter kort tid blir han gal og ender sine dager.

Noen av oss føler at tida nå går nesten like fort, selv om vi ikke har gjort den makabre regneøvelsen. Allerede for ti år siden skildret Thomas Hylland Eriksen i boken «Øyeblikkets tyranni» hvordan vi hakker opp livene våre i korte hektiske sekvenser gjennom hurtigtransport av oss selv mellom møter, e-poster og tekstmeldinger.

Med framveksten av de sosiale mediene har denne karusellen fått en ny omdreining. For nå er det ikke bare tida vi hakker opp for å henge med i svingene, men også tankene våre – i den grad de da ikke allerede er fragmentert. Selvsagt er det mange situasjoner der det kan være fornuftig å uttrykke seg kjapt, kort og konsist. Sosiale medier ble brukt effektivt under og etter terrorhandlingene den 22. juli. De kan være et virkningsfullt mobiliseringsverktøy ved både kommersielle og politiske kampanjer, og kan i en akutt sorgsituasjon gi en følelse av fellesskap og selvbekreftelse. For mange er Facebook-sider og blogger blitt en elektronisk vannpost der en kan utveksle det vi tidligere ville kalt småprat og bygdesladder.

Spørsmålet er hva det gjør med oss når ikke bare livene våre, men også tankene underlegges øyeblikkets tyranni og formidlingskanalene inviterer til et muntlig utgangspunkt med en skriftlig konsekvens. Når temaer som normalt krever grundige refleksjoner slynges stykkevis og delt ut i det offentlige rom med forventning om den samme minutthastighets responstid, må det av og til gå galt. Det siste året har vi sett flere eksempler på det. En varaordfører «sender» via Facebook den norske Grand Prix-vinneren til Afrika fordi hun er mørk i huden, og ikke av norsk uropprinnelse. En forlagssjef tvitrer at en bokanmelder ikke har lest boka som en av forfatterne hans har skrevet, før hun anmeldte den. En treningsekspert bruker bloggen sin til å kalle damene som vil delta i en middag hos en eiendomsinvestor for «hønsehjerner». Forlagssjefen hevdet at utspillet var bevisst, for å provosere. De to andre var noe mer beskjedne da de ble konfrontert med sine formuleringer. Alle tre fikk store medieoppslag.

Et mer alvorlig eksempel: Like før den 22. juli var det en ungdom i nabolaget der jeg bor, som hengte seg i skogen etter å ha blitt utsatt for en massiv hets gjennom de samme sosiale mediene som ungdom bare noen dager senere skulle bruke til å trøste hverandre. Det sto det ingenting om i avisene.

Nye medier krever ny bevissthet. Helt siden Internettets spede begynnelse på 1970-tallet, er det teknologene og nerdene som har drevet utviklingen. Nye tekniske løsninger og muligheter er blitt fylt med innhold som dels har erstattet gamle kommunikasjonsformer, og dels skapt nye – ikke omvendt. Det har sannsynligvis bidratt til at det nå i større grad er formen som bestemmer innholdet, og ikke innholdet som bestemmer formen.

Jeg vet at flere departementer og offentlige instanser nå er under press for å begynne å ytre seg mer gjennom sosiale medier. Heldigvis er det en viss treghet i forvaltningen. Det tror jeg vi skal være glade for. Hva om for eksempel politiet la ut en etterlysning på Facebook, så vi andre kan si om vi liker den eller ikke, og deretter diskutere direkte med etterforskningslederen om hvor sannsynlig det er at man finner vedkommende? Eller hva med et nytt lovforslag? Eller de enkelte poster i statsbudsjettet? En tilsynelatende demokratisk øvelse, ja vel. Men hvor representativ ville debatten bli? Og hvor ville det bli av helheten?

Vi vet at alle hendelser er en konsekvens av noe, og at alt som skjer, får en eller annen konsekvens. For å forstå hva som skjer, trenger vi ofte litt mer tid og ro til refleksjon og analyse. Sommerens grufulle hendelser viser nettopp det. Først haglet det med innlegg og motinnlegg om at det måtte stå ekstreme islamister bak terroren i Regjeringskvartalet. Da gjerningsmannen var tatt og identifisert, kom alle innleggene om demokrati og kjærlighet, og like etter alle anklagene mot Frp, PST, Heimevernet, politiet og alle som på et aller annet vis kunne tenkes å ha ansvar eller medansvar for opphavet, gjennomføringen eller konsekvensen av de absurde handlingene.

Noen vil kanskje si at slike virvelvinder av fragmenterte ytringer nettopp bidrar til enda bedre refleksjoner og analyser. Ja, kanskje, for dem som virkelig vil forstå. Men hva skjer med alle bloggene, Facebook-sidene og Twitter-remsene når de dype analysene kommer? Går de dypere? Blir de mer sammenhengende i sine resonnementer? Har de bærekraft når de kommersielle eller politiske målene er oppnådd?

En utilsiktet konsekvens av aktiviteten gjennom sosiale medier er at de gir oss en følelse av at vi har engasjert oss i samfunnsdebatten – uten egentlig å ha løftet en finger. Det er en av bekymringene som Barack Obamas mediestrateger har gitt uttrykk for i etterkant av den suksessfulle sosiale mediekampanjen som bidro til Obamas valgseier: Velgerne ble invitert til å mene noe om presidentens politiske saker. Men hvor er de blitt av etterpå? Står de opp for presidenten nå når det virkelig gjelder?

Kanskje kommer den tiltakende tendensen til å ville ytre seg i tide og utide av trangen til å finne svar i en stadig mer kompleks verden. Rainer Maria Rilke hadde et godt råd for det også. I den lille samlingen av «Brev til en ung dikter» som han adresserte sitt alter ego i 1929, da han enda en gang tvilte på sitt dikterkall, skrev han: «Grav ikke etter svarene som ennå ikke kan gis Dem, fordi De ennå ikke kan leve dem. For det gjelder å leve alt. Lev nå spørsmålene. Kanskje lever De Dem så litt etter hvert, uten at De merker det, inn i svarene.»

Er det på tide å leve litt mer og mene litt mindre? Om ikke for annet, så for i alle fall å forhindre at også tanken for(t)vitrer?

 

Share This