Forbrytelse og straff
- Anders Behring Breiviks klage på soningsforholdene på Ila skyldes hans totale mangel på erkjennelse og anger.
- Når en ikke skjønner at en har gjort noe galt, vil enhver form for straff oppleves som urimelig og krenkende.
I den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskijs berømte roman Forbrytelse og straff fra 1866 dreper hovedpersonen Rodion Raskolnikov en pantelånerske og hennes søster med øks. Den groteske handlingen blir tilsynelatende begått i ren desperasjon fordi han er sulten, blakk og fortvilet.
Det underliggende motivet er at Raskolnikov har viklet seg inn i en forestilling som ikke er ulik Breiviks forskrudde tanker om egen storhet. Den ungen studenten Raskolnikov mener at noen mennesker er eslet til større oppgaver enn andre her i livet. Disse få utvalgte har i gitte situasjoner rett til å drepe andre mennesker som står i veien for deres storslåtte prosjekter. Dostojevskij kaller det Napoelon-syndromet.
Etter et snedig psykologisk spill som er en studie verdt for alle som interesserer seg for det forbryterske sinn, blir Raskolnikov sirklet inn og tatt. Som Breivik tilstår han selve handlingene, men blir i motsetning til 22. juli-morderen erklært sinnsforvirret i gjerningsøyeblikket. Straffen blir derfor satt til kun åtte års tukthus i Sibir.
Det videre forløp ligner også det som skjer med Breivik: Raskolnikov forstår rent intellektuelt at han fortjener straff, men uten noen dypere erkjennelse av skyld. Dessuten er han bare dømt av ”de andre”; han har ennå ikke dømt seg selv. Dermed er det ikke anger, men de samme stormannsgale tankene han tar med seg inn i tukthuset.
Han forakter sine kriminelle medfanger, og opplever å få ditto behandling av både dem og fangevokterne. Forholdene i et russisk tukthus anno 1860-tallet var nok et par hakk verre enn at en ikke fikk nok smør på brødet, lunken kaffe og uhensiktsmessig utporsjonering av fuktighetskrem.
Med fare for å framstille Dostojevskijs storverk som en banal bonderoman, gjengir jeg kortversjonen også av Raskolnikovs videre skjebne: Det er først i møte med kjærligheten, personifisert gjennom hans venninne som følger ham lojalt til byen nærmest tukthuset, at han begynner å forstå hva han egentlig har gjort.
Etter flere besøk oppdager Raskolnikov at han virkelig elsker henne. I det samme ser han den grelle kontrasten mellom hans egen forbrytelse, og Guds og menneskenes kjærlighet. Han faller på kne, erkjenner sine synder og ber om tilgivelse. Og straks framstår den harde soningen i tukthuset ikke bare som høyst rettferdig, men til og med som meningsfylt.
Den uendelighet av lidelse som han hadde sett for seg de neste sju årene, blir til ”bare sju år”. Tukthuslivet virker som en billig bots- og bedegang sammenlignet med den straffen hans nyoppvåknete samvittighet gir ham som en følge av dommen han nå feller over seg selv.
Skal vi tro beretningene om Anders Behring Breiviks oppvekst og stusselige liv i voksen alder, har han ennå til gode å oppleve ekte kjærlighet. Spørsmålet er selvsagt om han vil være i stand til å bære vekten av sine grufulle handlinger om han en dag skulle komme til å innse hva han egentlig har gjort.
Men Breivik er ikke alene om å synes synd på seg selv. Som journalist skrev jeg mye om hvitsnippforbrytere. De hadde blant annet det til felles at de var dårlige til å skille løgn og sannhet. Derfor hadde de sjelden opplevelsen av å ha gjort noe galt. Når de ble dømt, kom de gjerne med legeerklæringer om soningsudyktighet. Virket ikke det, gjorde pene klær og ditto manerer at de ofte raskt ble overflyttet til åpne anstalter der de kunne fortsette sine lyssky forretninger. Likevel klagde mange av dem høylydt over det lille elementet som var igjen av frihetsberøvelse.
I Ringerike fengsel sitter det for tiden en annen fange og lider. Ikke under tyngden av skyldfølelse over det han er dømt til åtte års fengsel for: å ha mishandlet åtte gamle Christoffer til døde, men under fengselsstraffens alminnelige byrde; de daglige begrensningene som gjør at soningen faktisk oppleves som en straff.
Da han i vår ble framstilt som vitne i straffesaken mot guttens mor som var tiltalt for medvirkning til mishandlingen, greide han ikke engang å si navnet sitt. Han oppga som årsak at over to års fengsling og følelse av isolasjon var så psykisk nedbrytende at han ble helt satt ut i møtet med en fullsatt rettssal. Dommeren måtte dermed dimittere den stakkars mannen fra vitneboksen, og lese opp politiforklaringene hans i stedet.
Helt siden Christoffers død, har både han og moren hevdet sin uskyld. Moren ble dømt til to og et halvt års fengsel, hvorav fire måneder ble gjort ubetinget. Hun har anket dommen.
Når Breiviks klagesang låter så umusikalsk, er det fordi den strider mot det kristne grunnprinsippet som vi alle er vokst opp i: En må bekjenne sine synder og angre oppriktig før en kan be om tilgivelse. Den som ikke er i stand til det, vil oppleve en hver straff som urimelig og krenkende.