Den farlige taushetsplikten

Tilbake til artikkeloversikt

«Å prøve å endre bestemmelsene om taushetsplikt er som å endre tyngdekraften», sa en fremtredende etatsleder da jeg for en tid siden stilte spørsmål om hvorfor det ikke finnes et felles lovverk for taushetsplikt for alle som har med barn og andre sårbare mennesker å gjøre.

Da hadde jeg gjennom arbeid med bøker, seminarer og foredrag om blant annet Christoffer-saken, Øygard-saken, 22. juli-saken og flere alvorlige kriminal- og sosialsaker, opplevd en rekke groteske eksempler på misforstått bruk av taushetsplikt. Misforståelsene skyldes både at bestemmelsene ikke er tilpasset dagens virkelighet, at de varierer fra etat til etat – og ikke minst: manglende kunnskap og forståelse av at det også er noe som heter opplysningsplikt og varslingsplikt.

Særlig innen helsevesenet og barnevernet, synes taushetsplikten å sitte så dypt at den tilhører det reptile reaksjonsapparatet. Der kommer fornuften som kjent til kort. Det skaper farlige situasjoner for våre aller svakeste, fordi det gir et tilsvarende handlingsrom for potensielle gjerningspersoner. Da er det heller ikke mulig å iverksette tilstrekkelige forebyggende tiltak. I tillegg kan de samme personene i etterkant bli fritatt for straffeansvar, uten at det har vært mulig å stille en fullstendig diagnose. Årsak: vedkommende ville ikke frita tidligere behandlere for taushetsplikt.

Dessverre er det også mange ledere og medarbeidere i skoler og barnehager som heller ikke greier å balansere hensynet mellom nødvendig taushet og åpenhet. Til tross for diverse tiltak, er det bare fire prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet som kommer fra barnehager, og elleve prosent fra skolene.

Den største ulykken er at bestemmelsene om taushetsplikt og opplysningsplikt er profesjonsbestemte. Det vil si at de er en del av det lovverket som regulerer de forskjellige profesjonenes yrkesutøvelse. Dermed er ikke bare lovtekstene ulike, men også ulikt vektet. Dette ble påpekt i NOU 2009: 22: «Reglene om taushetsplikt om opplysninger tjenesteyter får kunnskap om i forbindelse med arbeid med barn og unge, er spredt rundt i de ulike tjenestelovene. Reglene er dels ulikt utformet fordi lovgiver har lagt til grunn at det gjør seg noe ulike personvernhensyn gjeldende innen de ulike tjenestefeltene.» Dette gjelder også tilsvarende lovbestemmelser som omfatter voksne.

I helsevesenet er for eksempel taushetsplikten hovedbestemmelsen, mens opplysningsplikten er en unntaksbestemmelse under denne. I skole og barnehage er begge sidestilt med to selvstendige lovtekster. Men de har tydeligvis forskjellig viktighet. Et par nyutdannete barnevernspedagoger fortalte meg nylig at ved studiet i Trondheim hadde de brukt en uke på å undervise i taushetspliktens bestemmelser, og bare tre timer i opplysningsplikten. Ved Høgskolen i Oslo var tiden henholdsvis tre dager og en knapp time.

Det største problemet med en profesjonsbestemt lovkonstruksjon er at den hindrer samhandling mellom de offentlige instansene som skal bistå utsatte og utstabile personer. Under foredrag og seminarer for leger, helsesøstre, rektorer, lærere, SFO-ledere, barnehagestyrere og andre ansatte har jeg stadig hørt at de sender anonymiserte bekymringsmeldinger direkte til barnevernet, i stedet for å sette seg ned sammen og forsøke å tegne et felles bilde av om et barn kan være i faresonen eller ikke.

Med kun fragmenter av en mulig kritisk situasjon, får selvfølgelig barnevernet et umulig utgangspunkt for å følge opp saken. Likevel får ofte barnevernet skylda for ikke å grepet inn når det går galt. Uten et felles bilde av barnets situasjon får en heller ikke avkreftet om mistanken er uberettiget. Og kanskje enda verre: den enkelte ansatte blir sittende med hele ansvaret alene, enten henvendelsen var berettiget eller uberettiget.

Jeg har møtt ansatte i både skoler og barnehager som har fulgt sin opplysningsplikt, og etterpå har sagt: Aldri mer! Enten hørte de ikke noe fra Barnevernet, og går fremdeles rundt med en uggen følelse av usikkerhet. Eller så fulgte de tjenestevei i stedet for sin lovbestemte selvstendige plikt som er å varsle barnevernet direkte dersom tjenestevei ikke fører fram. Det skjedde blant annet med den unge skoleassistenten til Christoffer, et av lysene i guttens korte og sørgelige liv. Hun varslet både kontaktlærer og rektor om at Christoffer sannsynligvis ble mishandlet. I tilsynsrapporten fra fylkesmannen i Vestfold fikk hun den samme kritikken som kontaktlæreren og rektor, fordi hun ikke hadde forsikret seg om at hennes overordnete på to nivåer gikk videre med saken.

Denne situasjonen illustrerer en annen ubalanse mellom taushetsplikten og opplysningsplikten: Å bryte taushetsplikten er en aktiv handling som er relativt lett å bevise og straffeforfølge. Å unnlate å følge opplysningsplikten, er en passiv handling som sjelden blir oppdaget. Først når noen varsler, og ikke følger opp sine overordnete, blir en altså straffet for å ha omgjort passivitet til aktivitet. Siden vi mennesker fremdeles er ganske pavlovske av natur, søker vi gjerne situasjoner som kan gi belønning, og unngår helst situasjoner som gir utsikt til straff. Derfor vinner som oftest taushetsplikten over opplysningsplikten, slik dagens lovverk er utformet.

Vi skal selvsagt være glade for at det er strenge restriksjoner mot å utlevere personopplysninger. Flere kommuner og etater har likevel etter hvert erkjent det uholdbare i dagens rigide og misforståtte lovverk. Derfor har de flyttet praktiseringen av taushetsplikten fra den instinktive til den fornuftige delen av hjernen. Det har de blant annet gjort ved å opprette tverrfaglige fora der de åpent kan diskutere enkeltsaker og mulige risikoutsatte personer og miljøer for å få et helhetlig bilde, for eksempel av om et barn og/eller dets foreldre er i faresonen. I enkeltsaker inkluderes også de som ofte er tettest på de antatt utsatte barna, og som har den beste magefølelsen: assistentene. 

Grensen for taushetsplikten blir da trukket rundt, og ikke mellom, de forskjellige instansene. Om en går inn i forarbeidene til alle de forskjellige taushetspliktbestemmelsene vil en se at det er hjemmel for det fordi hensikten med taushetsplikten er den samme for alle: Den skal ikke beskytte profesjonenes utøvere, men dem barnehager og skoler er til for: Barna. Da er det tillatt å dele nødvendig informasjon. Denne arbeidsmåten er lovfestet i flere europeiske land, og i de fleste statene i Canada, som er et foregangsland på området.

I Norge bli dette neppe et trygt og barnevennlig juridisk terreng før våre lovgivere tar en grundig opprydning i hele lovverket. Det burde være mulig å innføre bestemmelser om taushets- og opplysningsplikt som er kompatible, som lovfester samhandling og som dermed kan få alminnelig gyldighet – uansett profesjon.

Rammesak

VIKTIGE OBSERVASJONER

• Har barnet endret atferd?
  • Mer avvisende og/eller stille
  • Mer klengete og/eller utagerende?
  • Mer hemmelighold og/eller skjulte agendaer?
• Har barnet fysiske skader?
• Andre fysiske tegn, som stor vektendring eller spiseforstyrrelser?
• Er barnets utvikling, prestasjoner og fravær på skolen endret?
• Har barnet plutselig fått nye interesser?
• Går de på bekostning av det barnet tidligere brant for?
• Har det skjedd endringer i nærmeste familie?
• Er det kommet nye voksne inn i barnets liv?

VIKTIG OM OBSERVASJONENE

• Hvert enkelt symptom kan hver for seg ha en plausibel forklaring
• Ingen kan se alle symptomene
• Først når en legger alle observasjonene sammen, ser en mønsteret
• Det krever samhandling mellom alle som har med barna å gjøre
• Og også at man tar utgangspunkt i barnets situasjon